|
Småkasin |
||||
|
Julekalenderen 2011 Olas CO2 nøytral kalender Tidligere kapitler fortløpende nedover på siden
Med bil gjennom Europa sommeren 1971 Tekst i kursiv er direkte sitat fra særoppgaven med skrivefeil.
1. desember
Dette er en novelle med 24 kapitler. Ja, du leser riktig, du har kanskje ikke lest en novelle med 24 kapitler før? Nå gjør du det og det på nettet, men det er 24 korte kapitler - årets julekalender, ikke helt som de tidligere kalendrene, men....
For mange år siden vokste jeg opp som yngstemann i en familie på fire. La oss si dem het Arne (far), Ada (mor), Tone (søster) og Ola (den siste er meg). Ja, det er jo det vi egentlig heter!
Campingferie var den store hendelsen om sommeren. Noen ganger reiste vi rundt i Norge og andre ganger gikk turen til utlandet. Sommeren 1971 reiste vi langt, veldig langt. Ja, det var så langt at Tone og jeg ikke kjente noen som hadde våget seg på en slik tur. Vi skulle på en rundtur i Europa med bil, en VW variant 1600cc med 60HK 1970 modell.
Vi var en helt vanlig familie med mor, far og to barn, en datter og en sønn. Vi hadde treningsdresser alle sammen som alle andre på den tiden. Noen sa at det het fritidsdresser, men Tone og jeg insisterte på navnet treningsdresser. Litt spesielle var vi kanskje. Arne hadde en tendens til å gå opp i ting eller bli hekta på ting han interesserte seg for. For å ta det kort, andre verdenskrig, rusiske revolusjonen, utenrikspolitikk, kirkebygg, klostre, muser, krigskirkegårer, bruer osv tilhørte interessene eller kanskje vi skal kalle dem besettelsene hans. Han ble kaldt familiens levende leksikon. Som du sikkert skjønner, en ferietur med bil i Europa gikk innom diverse kjente steder som var forhåndsbestemt uten at vi barna kjente til stedene. Dere har fått det med dere, sjefen var Arne, men ikke alltid, han var opptatt av demokrati og flertallsbeslutninger og ga seg for et knepent eller overveldende flertall.
Hjemme hos oss var det slik at vi diskuterte det meste. Vi skulle som barn lære oss diskusjonsteknikk. Med foreldre som lærere gikk det i litteratur og politikk. Med én TV-kanal ble det mye trening i politiske diskusjoner og litterære analyser av Hamsund og Hamsund og Hamsund ja, og av og til Ibsen og noen jeg ikke har hørt om senere. For å si det rett ut, det siste temaet var jeg ikke særlig god på, men jeg hadde lest Markens grøde og den sørget jeg for at alltid ble analysert. Politikk der var jeg mer på hugget. Nyhetssendinger gikk hele dagen så vi var alle godt orientert. Arne bare måtte høre alle nyhetsendinger.
Hjemme hos oss tok vi kvelden tidlig. Ada spilte på piano og Arne hørte på kveldsnyhetene som begynte kl 21.50. Dette foregikk samtidig. Er ikke sikker på om dere husker det, men analysen av utenrikshendelsene fra kl 21.50 til 22.00 hver kveld var visstnok fantastiske. Midt mellom foredlernes soverom og stua lå Tone og Ola på hvert sitt soverom i kryssilden mellom Adas pianospill som var familiens høykulturelle begivenhet og de fantastiske nyhetssendingene fra NRKs utenriksavdeling. Det er vel riktig å nevne at Arne tidlig begynte å høre dårlig, veldig dårlig, så radioen stod på for fullt samtidig som Aftenposten ble kontrollest, dvs lest for andre gang den dagen. Man kunne jo ha gått glipp av en eller annen viktig nyhet.
Som ung vurderte Arne å bli yrkesmilitær med befals- og krigskoleutdanning eller å ta lærerskolen. Han valgte læreryrket. Høst, vinter og vår var han lærer, men om sommeren fikk han lov til å være offiser sjefen på campingturen. Det er det, det skal dreie seg om i denne julekalenderen, familien Småkasins campingturer. Han var jo Norsk lærer og høsten 1971 skulle jeg begynne på ungdomsskolen. "Du må skrive særoppgave på ungdomsskolen" sa han. "Første året kan du velge tema. Jeg forslår at du skriver om turen vår dag for dag. her har du forresten en filmrull til Instamatikkameraet ditt og en kladdebok du kan bruke på turen." Sånn ble det, læreren og offiseren hadde gitt en ordre som var vanskelig å vri seg unna og som dere kan få glede av nå og Arne fikk delegert ansvaret for å dokumentere hendelser fra turen. I morgen er det avreise fra Tønsberg sommeren 1971. En fantastisk sommer for hele familien basert på Olas særoppgave fra skoleåret 1971/72.
Sitat fra særoppgava: Innledning Sommeren 1971 dro mor, far, Tone og jeg sørover med mål Paris og Den franske Riviera. Her har vi en oversikt over reiseruta. 1 runding for hvert sted vi overnattet.
2. desember
Båhus Festning Foto Ola Småkasin
11. august 1971 var det hektisk aktivitet i Presterødåsen. Familien Småkasin skulle på langtur. Reisen skulle vare i 24 dager. På den tiden var det tillatt å være ute av Skandinavia i 21 dager. Det skulle vise seg at det ble en hard kamp med klokka før vi igjen var over i Danmark. Bare minutter skilte oss fra å få problemer på grensa.
Utover formiddagen pakket vi. Det så ut som vi skulle bli borte lenge. Bagasjerommet i stasjonsvogna var pakket til taket. Foran var det et lite lasterom slik som finnes på Bolene. Hva som var pakket der kommer jeg tilbake til senere. På taket hadde vi en solid takgrind med datidens skiboks, en stor pose i ekte imitert sky. Her var det plass til telt, gummimadrasser, regntøy, gummistøvler, campingbord og stoler. Inne i bilen var det tøy, soveposer, primus o.l. Mellom Tone og meg i baksete hadde vi en reiseradio av typen Radionette med burgunderrødt "slangeskinn" og et gedigent batteri pakket i gråpapir. Vi måtte jo høre på nyheter i utlandet også.
Mens vi holdt på med å pakke de siste tingene kom nabogutten bortom å lurte på hvor vi skulle. Han var ikke gammel, så vi droppa å svare. Han viste sikkert ikke hvor Frankriket var. Problemet var at han ga seg ikke han ville vite hvor vi skulle. Til slutt sa Arne "vi skal til månen". "Det er ikke mulig" sa guttungen. "Joda, når vi kommer i enden av vegen letter vi. Bare stå der så ser du det hele, men hold avstand for det blir et forferdelig bråk". "Du må ikke si sånt til små barn de tror på sånt" sa Ada. "Det går bra" sa Arne, han likte å lure folk med ufarlige ting.
Arne rygga ut med to spente barn i baksete. Så begynte rusinga. Guttungen fikk et bekymret blikk i ansiktet, holdt seg for ørene før det tok av. Bortover Barlindveien bar det med clutchen halvveis ute og full gass. Tone og jeg ordnet med kikkehull i bagasjerommet og kunne rapportere at han stod der forsatt å måpte. En "fying" start på turen.
Tone og jeg hadde sjekka strømmen og at døra var låst. Strømmen betydde at komfyren og varmtvannet var slått av og at støpslet til strykejernet var ute. Døra hadde vi kjent på begge og vi var enige begge, alt var sjekka. Når vi skulle på tur spurte Ada alltid Arne. "Husket jeg å ta ut strykejernet"? (Det heter jo ikke det, men det var det hun sa). "Jeg snur" sa Arne. Da ropte Tone og jeg i kor, "vi har sjekka alt. Komfyren er slott av, varmtvannet står ikke på, støpslet til styrkehjerne er tatt ut av stikkontakten og døra er låst. Vi har sjekka alt". Dette gjentok seg også denne gangen ved huset til Hellem. Et "kinki" sted å snu. Merkelig, men sånne uvaner går ofte i arv.
Sitat fra særoppgava: Vi dro fra Tønsberg til Horten og over med ferja til Moss. Derfra dro vi til Kungälv i Sverige. I Kungälv er det en borg. Den borgen hørte til Norge før, men Sverige har fått den for noen hundre årsiden. Kungälv, lå lengst sør i Norge. Derfor bygde de den borgen der. Den minner veldig om Slottsfjellet. Men det er tårn og vegger der. Det er ikke tak og noen steder er det rast sammen. For mange hundre årsiden måtte de sprenge et tårn på grunn av det var mange fremmede soldater der. Dronning Blanka giftet seg der. Hun kom siden til Slottsfjellet. Rettelser fra lærer Karsten Ådna er ikke tatt til følge i denne reproduksjonene
Arne og jeg tok en tur opp til festningen. De to andre ble igjen på campingplassen. De vist hva de hadde i vente av slike severdigheter. For guttunger er en borg et sted du kan forestille deg harde kamper mellom kongenes menn. Arne doserte og jeg fulgte med, dette var noe annet enn kirkebyggene så lå å ventet på oss og de hadde ligget der lenge å ventet, veldig lenge.
Tilbake i leiren var offiseren klar i talen. Ikke sko inn i innerteltet og husk å trekk helt opp glidelåsen til teltet. "Tone, trekk glidelåsen helt opp". Jeg husker ordene ennå. Vi barna var jo ikke så høye, så hvorfor måtte vi det? Egentlig var det koselig inne i telte. Alt som var der inne fikk andre farger. Det vekslet mellom fargenyanser i grønt eller i oransje alt etter som hvilken vinkel du så tingene fra. Lukta var spesiell. Ikke ekkel, men noe kjemikalier fra det vannavstøtende stoffe reiv svakt i neseborene. Innerst lå Tone, kanskje fordi hun var mest redd. så kom jeg ved siden av Ada, der var det tross alt tryggest og ytterst lå Arne som ikke var redd for noe med brillene på sikker plass nede i skoene bak hode. Stakkars mamma, hun måtte ligge med eimen etter sko brukt hele dagen. Godnatta, var signalet på at nå skulle det soves. Da hadde vi kun kort tid på oss til en kort avsluttende kommentar. Her var det viktig å følge ordrene. Vi skulle nemmelig tidlig opp, veldig tidlig opp, så tidlig at alle andre på campingplassen sov.
3. desember
Familiens telt fra 1964. Fortsatt i bruk. Her i Sønderborg sommeren 2011 Foto Vebjørn
Tidlig om morgenen neste dag forlot vi campingplassen i Küngelv. Den første etappen gikk til Varberg. Vi skulle videre med ferge til Grenå i Danmark. Ikke lange kjøreturen i dag og vi så frem til fergeturen.
På den tiden lagde Svenskene breie veier med en relativt bred vegskulder. Kjøreteknikken var som følger. Kjør tett innpå bilen foran. Den første bilen legger seg forsiktig ut på vegskulderen så bilen bak kunne kjøre forbi. Tone foreslo at vi måtte kjøre forbi og holde fartsgrensen. Jag var enig, denne kjøreteknikken måtte prøves ut. Vi argumenterte godt og Ada ba Arne være forsiktig, da hun skjønte at han ga etter for press. Arne var en sporty far som etterkom ønsket fra to unger som vekselvis hang over førersetet eller oppholdt seg midt mellom førersetene. VW variant 1970 modell hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetene. Det var ikke engang rullebelter i bilen. Så foreldrene vår satt sikret med sikkerhetsbelte og vi barna satt "trykt" i baksetet. Heldigvis røyket ikke våre foreldre. Det var jo vanlig å røyke i bilen på den tiden.
Varianten kom nesten helt opp i bakskjermen på bilen foran, en litt eldre Taunus 17M. Taunusen la seg nølende ut på vegskulderen og vi merka at varianten økte forsiktig farten i nedoverbakken. I bunden av bakken var det et vegkryss. Ikke noe stort vegkryss, men etter vegtrafikkloven kunne det nok betegnes som det. Vi snakker om tolkningen av norsk vegtrafikk lov her og ikke svensk. Plutselig fant bilen foran ut at den skulle ta til venstre i krysset og brått svingte tilbake i kjørebanen. Heldigvis var det blinklys på Taunusen. Arme bremset så hardt at det gvein i dekka. Her snakker vi om avstander på en centimeter, ja kanskje bare noen få millimeter. Det gikk bra, her kunne turen ha endt i ei grøft med camping utstyr spredt rundt om på åkerne og med to unger løst i baksetet.
Ada tok kommandoen. Vi i baksetet fikk skylda og det var en tydelig beskjed at vi ikke skulle oppildne sjåføren til å ta unødige sjanser. Sjåføren som midlertidig var permittert fra offisersjobben fikk klar beskjed om å kjøre trykt og sikkert og ikke ta unødige sjanser. Hun ble redd og i ettertid skjønner jeg reaksjonen, det var en skummel hendelse og vi to i baksete hadde bare litt skyld. Det var jo Taunusen som hadde en merkelig manøver. Resten av ferieturen gikk uten krangling fra de voksne. Vent litt - Arne hissa seg opp over et vist Pizzabakeri i Sospel, men den tar vi når vi kommer dit. Han hadde god grunn.
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi videre til Varberg og derfra med ferge til Grenå i Danmark Der overnattet vi. Kort og konsist. Kun et punktum manglet.
Fergeturen hadde jeg virkelig gledet meg til, men ble en nedtur. Fergen var ikke videre spennende selv om Tone og jeg utforsket den. Det var flatt hav og midtvegs mellom Sverige og Danmark ble jeg sjøsjuk. Jeg måtte ut på dekk og hang over rekka en stund. Jeg var virkelig flau over å være sjøsjuk på flatt hav og håpet at dette ikke kom ut i kameratgjengen hjemme i Tønsberg, men nå vet dere det. Jeg har klart å holde det hemmelig i alle disse årene.
Varianten kjørte inn på campingplassen i Grenå. Vi hadde fått tildelt plass og Tone og jeg var spent. Det var alltid viktig å se hvor vi skulle slå opp leiren. Offiseren hadde forlengst fått kommandoen tilbake. Her kommer litt av det som gjør en campingtur vellykket. System og orden samt god planlegging. Planleggingen var ikke Tone og jeg så aktive i, men vi prøvde etter beste evne og overholde system og orden. Når vi hadde parkert sa Arne eller Ada, her ser det fint ut eller de sa greit ut. Det var jo ikke så farlig vi skulle bare være der noen timer før vi skulle reise videre. Vi hadde alle oppgaver. Ada forsvant ut til høyere, rett ved der forteltet skulle settes opp. Jeg kom med kjelesettet og primusen som stod ytterst til venstre i bagasjerommet. Ada åpnet kjelesettet, mens jeg satte i stand primusen. Fyrstikkesken lå oppe i kjelesettet så det var Adas ansvar. Tone var godt i gang med luftmadrassene. Hun hadde nemmelig ansvar for fire luftmadrasser med riktig lufttrykke og soveposene. Arne hadde rullet ut teltet og jeg satte sammen stengene. Når teltet var rullet ut gikk jeg inn i teltet uten sko på beina. Jeg satt på plass endestangen og Arne skjøv forsiktig inn toppstanga for ikke å ødelegge bunden i telte. "Har du den" spurte han. "Ja" svarte jeg. Det var de eneste ordene vi utvekslet under riggingen av "campen". Når vi var ferdig med hovedtelte var Tone ferdig med luftmadrassene og hun plasserte disse i sovedelen av teltet. Arne og jeg satte i gang med forteltet uten et ord. Forteltet var var ikke helt tipasset hovedteltet og kanskje litt vinglete, men det hadde vi teken på. Vips så var teltet opp, Tone var ferdig med luftmadrasser og soveposene var rullet ut. Da gjenstod det et lite campingbord og små stoler. Dette fiksa Arne og jeg på kort tid, mens Tone henta kofferten som stod til høyere i bagasjerommet. Den kofferten inneholdt tallerkener og bestikk og Tone dekte på. Vi var ikke før ferdig før Ada som vi ikke hadde lagt merke til sa at middagen var ferdig. Alt klart på under 15 minutter. Men hva var det vi spiste som ble laget på under 15 minutter. Du får følge med videre i kalenderen. Avsløringene kommer snart.....
4. desember
VW Variant 1600cc 1970 mod. Fra bryllupsreisa Anne-Gry og Ola. Samme bilen. Foto Ola
Danmark som vanligvis er et fint ferieland for nordmenn ble et kjedelig land å reise gjennom når målet var mer eksotiske steder som Frankrike og Italia. Landet er flatt med jorder som strekker seg mot horisonten lang borte. De endeløse jordene brytes opp av noen små landsbyer. Dette ble kjedelig for en gutt på 13 år. Noe måtte gjøres. Det var stille i bilen. Alle satt å tenkte på sitt. Det var bare sjåføren som holdt konsentrasjonen oppe. Det hadde han fått beskjed om dagen før. Trykt og sikkert skulle han føres oss på ferieturen som den ensete med førerkort i familien.
Jeg så bort på Tone, hun så ut av vinduet sitt og drømte seg vekk i et eller annet. Da bestemte jeg meg for at det skulle bli liv i baksetet. Jeg stakk forsiktig en finger i midjen til Tone og trakk meg raskt tilbake. Tone ble sinna, veldig sinna. Det viste jeg, det var jo derfor jeg gjorde det. En brysom lillebror fikk klar beskjed om hvor grensa gikk i baksetet. Tone freste og jeg spilte helt uforstående til hendelsen. Ada grep fort inn og prøvde å få Tone rolig, men henvente seg til oss begge. Hun skjønte at jeg måtte være delaktig. Arne truet med å stopp hvis det ikke ble rolig noe som fikk Ada til virkelig å bli myndig. Jeg spilte helt uforstående til hendelsen og satte store unnskyldende øyne i Ada. Mammaer er ofte litt svak for sånne øyne fra minstemann og Tone fikk mesteparten av skylden. Det roa seg fort i bilen, men jeg hadde oppnådd liv og røre.
Grensa til Tyskland var spennende. Det var en endeløs kø av biler som venta på å få komme inn i landet. Her måtte pass og papirer sjekkes. Vi fikk beskjed om at vi hadde 21 dager på oss utenfor Skandinavia. Akkurat som om vi ikke viste det. Tyskland var som Danmark. Like kjedelig, men Tone fikk sitte i fred fra lillebroren. Det fikk holde med en aksjon i baksete om dagen. Ønsket jeg mindre bråk skjøve jeg bare radioen litt nærmere Tone. Når hun oppdaget det fikk jeg igjen beskjed om hvor grensa gikk. Tone og jeg hadde to grenser. Den ene var i baksete og den andre var på kjøkkenbordet. Arne hadde tatt med en syl fra jobben og rissa opp grensa på millimeteren. Kniven min hadde en lei uvane med å havne litt innpå den grensa.
Vi ankom Hamburg i ettermiddagsrushet. Europaveien gikk gjennom bygatene og det var biler over alt. Hvor mange filer det var husker jeg ikke, men det var mange. Arne ble stressa. Han var redd for at han skulle velge feil fil og havne på feil sted. Han ga ordre til Ada at hun måtte hjelpe til å lese skilt. Ada ble bekymret og i stede for å begynne med å lese skilt fikk vi ungene beskjed om å sitte helt still, med krangelen tidligere på dagen friskt i minne. Vi satt stille vi og hadde ikke planer om bråk i baksetet. Dette var alvor det skjønte vi. På utsiden Hamburg måtte vi stoppe på en bensinstasjon for å hvile. Jeg husker at Arne var tilfreds med sin egen prestasjon, men forklarte Ada at det ved to anledninger holdt det på å ende feil på grunn av feil filvalg. To tysker hadde vært høflig å slippet en stressa overlessa norsk bil inn i riktig fil. Ikke rart, N´en var plassert høyt oppe på bakruta.
Sitat fra særoppgava: Neste dag dro vi videre gjennom Danmark og passerte den tysk - danske grense. Så fortsatte vi til Hamburg.
5. desember
Katedralen i Aachen Foto ukjent
Sitat fra særoppgava: Den 13/7 dro vi videre fra Hamburg forbi byen Hannover og Køln til Aachen. Byen Achen ligger i Tyskland, men det er bare noen få kilometer til Belgia og Nederland, og som fra Tønsberg til Drammen var det mellom Luxenbourg og Aachen. Men det var bare litt lengre til Frankrike. Derfor er dette en sentral by, men før var den nok enda mer sentral. For da var det hovedstat i et stort rike, og han som var konge het Karl den Store. Han var konge over Frankernes rike som bestod av store deler av det som nå er Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Luksenburg. Det er en del ruiner fra tiden rundt 800 e.kr.
Campingplassen i Aachen var en av de bedre campingplassene på turen. Den var stor og den hadde hadde forskjellige områder med plass til noen få telt eller campingvogner. Noen hadde også Combicamp. Det fortonet seg som den reneste luksus. Etter middagen fikk alltid Tone og jeg lov til å gå rundt på campingplassen for å bli kjent. Dette var som oftest dagens høydepunkt. Jo, rasker vi var med å rigge campen og spise middag, jo lengre tid fikk vi til å gå rundt og gjøre oss kjent. Vi måtte være to og vi var alltid venner. Egentlig var Tone og jeg veldig gode venner, men søsken må både krangle og sloss. Det siste ventet jeg med til jeg var ganske stor. Tone var lenge sterkere enn meg.
I Aachen skjedde det noe spesielt. Innerst inne på campingplassen var det en liten rund plass med trær og busker rundt. Plassen lå i en skråning og det var bare noen få campingvogner der med fine biler som stod parkert ved siden av vognene. Vi måtte nærmere for å se. Midt inne på plassen stoppet vi. Det var krangling i den ene campingvogna. Plutselig fløy døra opp uten at noen åpnet den. Det var en ung mann som ble kastet gjennom døra. Campingvogna stod i en nedoverbakke og det var ekstra langt ned til bakken. Manne rullet rundt noen ganger før han stoppet noen meter foran oss. Vi stod skrekkslagene og så vekselvis på den unge mannen og en middelaldrende mannen som stod i døråpningen og skrek av sinne. Vi var midt oppe i et sigøynerslagsmål. Det var på tide å trekke seg ut av området. Forsiktig tok vi noen skritt bakover. Det var flere som kom ut av vognene sine å ropte. Her var det mange som ville ha et ord med i laget og det var tydelig at det ikke var vennelige ord som ble utvekslet på plassen. Da vi var kommet i enden av den lille åpne plassen snudde vi oss og gikk rolig vekk. "Dette sier vi ikke noe om til mamma og pappa" sa Tone. "Nei", sa jeg. Vi kom tidlig tilbake til teltet den kvelden og var nok litt stille begge to. Hadde vi fortalt hva vi så er det ikke sikkert vi ville fått like stor frihet til å utforske neste campingplass.
6. desember
Det er en katedral i Amiens også
Sitat fra særoppgava: Neste dag dro vi fra Aachen til Albert ve Amiens i Frankrike. Der hadde det vært et stort slag mellom engelskmenn og tyskere under første verdenskrig. Der så vi på alle minnes-merkene.
I Frankrike er det mange plasser hvor seierherrene har markert seg fra de to verdenskrigene. Arne som var opptatt av krig og så for seg besøk på mange av disse minnesmerkene var inne i sin egen verden for en stund. Under andre verdenskrigen skrev han dagbøker fra hendelsene, mens han lyttet på illegale nyhetssendinger fra London. Minnesmerkene fra første verdenskrig i Amiens skulle bli de første vi skulle iaktta.
Byen var ikke bare gjenstand for ett slag som det står i særoppgaven, men to store slag under første verdenskrig. Slaget ved elven Soma i 1916 og slaget om Amiens i 1918 som innledet den avsluttende hundre dagers offensiven. Byen ble bombet kraftig fordi den lå nær frontlinjen. På 50-tallet ble byen gjenreist, bare 15 til 20 år før vi var der.
I Albert som ligger to mil øst for Amiens fant vi en grei campingplass, men ikke noe mer enn grei. Også her fikk vi tildelt plass og spenningen var stor. Jeg håpet på en litt roligere kveld uten slagsmål fra fremmede på plassen. Samme rutine som tidligere ble iverksatt så fort motoren ble slått av på den luftavkjølte boksermotoren. Tone, Arne og Ola satte i gang med å rigge telt, soveposer og luftmadrasser. Ada gikk ut til høyre for å lage middag og det er middagen det skal handle om nå.
Foran i VW Varianten var det et lasterom som i boblene. Dvs, det var litt større. Der var det et reservehjul og jekk og en kunne fylle på spylevæske på en liten beholder som fikk trykket fra reservehjulet. For å få systemet til å virke var det viktig med høyt trykk på hjulet. Dette bagasjerommet var stappet med hermetikk. Det var helt fullt da vi dro fra Norge. 24 bokser som fordelte seg på Bjellands fiskeboller, Spagetti á la Capri og Joikakaker. Vi hadde tatt med oss mat fra Norge til hele turen. Det eneste vi trengte og kjøpe var brød og melk og litt pålegg. Ja, selv kaffe hadde vi hamstret. Som dere skjønner bagasjerommet foran var Adas rom. Her holdt hun orden og hun noterte flittig hva vi hadde spist og hvor mye som var igjen. Det gikk tre måltider før vi gjentok menyen. Med ett bluss på primussen gikk det fort å varme hermetikken. Min favoritt var helt klart Joikakaker og det var det vi skulle ha til middag i Albert. Det er derfor jeg husker stedet!
Forteltet var lite, men når vi heiste opp den ene veggen med to stenger ble det stor plass. Da satt vi der fire personer rundt et lite campingbord i respateks som vi måtte slå opp. Tone hadde dekket det med plastikktallerkener fra kofferten og bestikk og glass var satt frem. Vi hadde hver vår stol som vi kunne trekke bena fra hverandre og så kunne vi sitte på tøyduken som var festet mellom bana. Ada og Arne hadde en bitte liten ryggstø. Det måtte Tone og jeg klare oss uten. Det var i grunnen fint å sette opp teltet til lukten av Joikakaker, da viste jeg hva vi skulle ha til middag. Ellers var det ikke vanskelig å forutsi hva vi skulle ha til middag. Joikakakene kom alltid dagen etter Bjellands fiskeboller.
7. desember
Champs Elysees Foto Ola Den ukjente soldats grav Foto Ola
Utsikten fra Eiffeltårnet Ada tok ikke bildet Eiffeltårnet Foto Ola
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi mot Paris. Det var den 15/7. Vi slo opp teltet i forstaden Versailles. Der Ludvig den 14 (Solkongen) bygde sitt kjente slott. Om kvelden dro vi inn til Paris. Vi gikk på Chams Elysees og kjøpte rødvin på en fin restaurant, selvsagt bare mamma og pappa Etterpå gikk vi til den ukjente soldats grav. Over den ukjente soldats grav står triumfbuen som soldatene gikk igjennom, når de kom hjem fra et slag. Gatene der er så rette at de kan skyte fra triumfbuen og utover i gatene. På den måten kan de som styrer, hindre opprør i byen. Etterpå dro vi til Eifeltårnet. Der trodde vi at vi kom til toppen, men på grunn av at de malte, kom vi bare til midtetasjen, men det var bra nok. I allefall får mamma. Derfra kunne vi se nesten hele Paris. Etterpå dro vi hjem til teltet i Versailles. Den dagen hadde vi nådd vårt første mål - Paris.
Her ble det tatt flere bilder og teksten økte. Det er tydelig at forfatteren av særoppgava hadde mye på hjertet. Hele fire bilder av en filmrull på 24 bilder ble tatt første dagen i Paris.
Det burde være klart for alle at vi ikke koste oss utover formiddagen i soveposene og hadde god tid til frokost. Denne dagen hadde vi rukket å pakke ned teltet, spise frokost, kjøre fra Albert to mil øst for Amiens, satt opp teltet i Versailles og tatt metroen inn til Paris. I Paris besøkte vi Champs Elysees hvor vi smakte på vin, dro til triumfbuen og var oppe i Eiffeltårnet før vi tok metroen til bake til Versailles. Jeg er imponert over hva Ada og Arne rakk med to barn eller skal vi si vi var tenåringer. Husk at opp i alt dette hadde vi spist middag, Spagetti á la Capri på campingplassen.
Prøv selv!
8. desember
Seinen. Foto nr 5 av 24. Foto Ola Fotografen har alltid vært betatt av båter
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi mot Paris igjen. Vi dro til Invalidedomen. Der ligger Napoleon. Kista til Napoleon var så stor at det kunne ligge flere mann i den. Invalidedomen ligger ved Seinen, bare 3 - 400 meter unna. Etterpå kjøpte vi litt, og vi gikk til den gamle bydelen. Det heter Latinerkvarteret. Der var det som Nordbyen i Tønsberg med trange gater. Da vi skulle med Metroen til Versailles, gikk vi over Seinen, som er en meget kjent elv i Paris. Der kan en se mange båter på en gang.
Invalidedomen imponerte meg. Kisten av eik med Napoleon lå der nedsenket i gulvet slik at en kunne se den ovenfra og fra siden. Foreldrene våre hadde ikke tenkt å gå inn for å se på en kiste. Det kostet jo penger. Det fikk holde å se bygget utenfra. Jeg insisterte på at jeg skulle se kista til Napoleon. Tenk dere muligheten for en krigersk, men egentlig fredelig guttunge som får muligheten til å se kista til en av historiens mest kjente hærførere. Jeg fikk penger, kom meg inn og fikk se den enorme kista. De hadde rett, det var vel egentlig ikke mye å se på, men bedre enn katedralene. De så jeg ikke forskjell på.
Tone hadde vært flink hjemme. Hun hadde hjulpet til i huset med husarbeid. Mange av de middagene vi spiste var laget av Tone. Det var ikke bare at hun lagde mat, hun lagde god mat også. Som takk for hjelpen skulle hun få klær fra den kjente motebyen Paris. Tone ønsket seg Hot-Pants. Etter en kort diskusjon ble de voksne enig om å finne en butikk som solgte den typen plagg. Nå vet sikkert de fleste hva Hot-Pants er, men for de av leserne som tilfeldigvis ikke vet hva det er for et plagg så kommer en kort forklaring her. Hot-Pants er en shorts med en topp til. Dvs to plagg. Antrekket er kan brukes på feste o.l. Tone fikk Hot-Pants. Gleden var stor. Tenk for en jente på 15 år, kommer hjem til Tønsberg med Hot-Pants kjøpt i en motebutikk i Paris. Dette plagget var visstnok på moten sommeren 1971. Ingen av venninnene kunne slå den. Jeg derimot ble ikke imponert over kjøpet, men skjønte på alle, at dette var virkelig noe stort.
Jeg var nok litt skuffet over at jeg ikke fikk noe. Selv om jeg bare var 13 år og gutt hadde jeg også bidratt til fellesarbeid i familien. Snømåking og plenklipping var det jeg som tok meg av. Jeg måtte riktignok ha hjelp til å se at det var kommet mange centimeter med nysnø, men jeg gjorde jobben når Arne fortalte meg at det var kommet snø eller at plenen hadde vokst. Tone hadde høysnue så hun slapp å skyve den umotiriserte plenklipperen foran seg, men hun var ikke allergisk mot snø! Jeg hadde en plan for at også jeg skulle bli honorert for min innsats til familien Småkasins fellesarbeid. Det kunne virke som om husarbeid var mer verdsatt enn fellesarbeid. Jeg hadde en plan. Du får følge med så får du avsløringene senere.
Tilbake i Versailles var det fiskeboller fra Bjelland som stod på menyen. Lurer på hva Solkongen hadde til middag? Det fine med fiskeboller var at neste dag var det Joikakaker, eller ble det det? Følg med i morgen....
9. desember
Sacré Coeur Postkort
Sitat fra særoppgava: Den 17/7 reiste vi med Metroen inn til byen. Metroen er det samme som undergrunnsbanen i Oslo. Vi gikk til Notre Dame. Det er en av verdens mest kjente kirker. Den har et rosevindu som er veldig berømt. Etterpå dro vi til Sacré Cæur. Det er også en kjent kirke, men ikke så kjent som Nótre Dame. Men så er den ikke så gammel heller da.
Dette var dagen for Kirkebygg. Jeg skjønte såpass på samtalen mellom de voksne. Tone hang med i samtalen og viste litt mer entusiasme enn meg - vi var tross alt i Paris. Jeg hadde fått med meg fra før avreise at Nótre Dame var en berømt kirke, men Sacré Coeur var ukjent for meg. Jeg holder en knapp på Sacré Coeur . Det var mer åpent og jeg kunne ta bilde av byen fra kirketrappa. Kriken er bygd på en høyde med en sikkelig kirkebakke foran. Jeg var selvfølgelig ikke i tvil da jeg så Nótre Dame at det var en fransk gotisk byggverk. Jeg er ikke sønn av Arne Småkasin for ingen ting.
Utsikt fra Sacré Coeur Foto Ola
Egentlig var jeg mer på utkikk etter Ringeren av Nótre Dame enn byggestil og kunstverk. Jeg så ikke noe til han. Utenfor Sacré Coeur hørte jeg sirener som nærmet seg. Det var ikke noe nytt i storbyen, men de kom rett mot oss. Det var en franskbygd varebil i bølgeblekk. Tror det var av typen Citroen eller kanskje Renault. Utrykningskjøretøyet ble ikke sluppet frem som i Norge og dette irriterte meg. De andre trafikantene måtte da forstå at de var ute i et viktig æren. Da de hadde kjørt forbi kirken stoppet bilen ved nærmeste hjørne. Ut kom tre politimenn i sivil de gikk rolig inn i en lunsjbar.
Senere på dagen begynte Tone å bli sulten. Hun foreslo bestemt, men vennelig at vi skulle spise middag på en restaurant. Jeg ble i tvil. Måtte hun komme med det forslaget på dagen for Joikakaker. Nå var det sånn i vår familie at når du spurte om noe og fikk tydelig nei, var det ikke vits i å spørre flere ganger. Da ble svaret enda tydeligere nei. Av og til var nei fra Arne utrykt med litt tvil i stemmen. Da var det viktig å ha gode argumenter. Han spurte av og til hva vi skulle gjøre med det vi ønsket oss. Ada skjønte hva som kom til å skje. Denne dagen spurte han Tone til slutt hva hun hadde tenkt at vi skulle spise. "Vi kan spise Pizza på Champs Elysees" sa hun. Arne var nok lei av boksemat han også og han ga etter uten alt for stor motstand. Den middagen husker jeg - dette var stort. Vi flottet oss virkelig på uterestaurant hele familien og det midt på Champs Elysees. Tone med god støtte fra Ada sørget for at vi ikke gikk for tidlig fra restauranten. Arne var klar for et nytt byggverk så fort han var blitt mett på noe annet enn boksmat. Vi hadde tydeligvis mer penger enn jeg hadde fått inntrykk av. Her ble det bestilt kaffe til de voksne og is til oss to minste etter middagen. Hvilken luksus vi opplevde i Paris.
Min bekymring den kvelden var om vi hoppet over Joikakakene neste dag, men Ada forsikret meg om at jeg skulle få favorittmiddagen min neste dag. Her snakker vi om favorittmiddagen min blant boksmat. Hun gikk og tenkte så jeg, hun fikk vel problemer med loggføringen sin over hermetikk foran i bagasjerommet tenkte jeg.
Det var akkurat som om noe ikke var som det skulle med Ada, hva var det. Hun var ikke sur og ikke lei seg, men det var noe, kanskje hun bare var forventningsfull ... Du må følge med videre i kalenderen for å få svar!
Rettelse til kapittel 8: Hot-Pants er kun en shorts. Tone fikk Hot-Pants med overdel som hørte sammen. Det var ett antrekk. Er det noen som trenger mer informasjon er det en lenke til 70-tallets mote her....
10. desember
Moulin Rouge Postkort
Sitat fra særoppgava: Tidlig den 18/9 dro vi inn til Paris igjen. Det største stedet vi dro til var Louver. Louver er et veldig kjent kunstmuseum. Der står blant annet originalen av Monalisa og Venus fra Milo. Etterpå dro vi til den Pøde Mølle Pøde mølle er et kjent forlystelsessted.
Norsklærer Karsten Ådna oppdaget nok feil dato og jeg håper han oppdaget at det stod Røde mølle under postkortet.
Mona Lise så jeg frem til se i Louvre. Det tok tid før vi kom frem til maleriet. Arne måtte se på alle maleriene og det er tross alt mange i Louvre. Jeg var en 13 år gammel gutt uten spesiell interesse for kunst, men jeg hadde sett flere malerier enn de fleste på den alderen. Mona Lisa henger sammen med det å ha en far som var hekta på kunst. Da vi endelig kom frem sjekka jeg sikkerheten rundt bildet først. Etterpå gikk jeg rundt i rommet for å sjekke øynene hennes. Joda, de fulgte meg. Prøv det neste gang dere skal se Mona Lisa - det skal jeg.
Venus fra Milo skuffet meg litt samtidig som det forundret meg at Arne kunne ha så stor interesse for en halvnaken dame uten armer. Når skulptøren var så dyktig, hvorfor gjorde han seg ikke ferdig? Jeg spurte Arne og jeg fikk svar. Beklager, men jeg kan ikke ta med dette her, fordi det ville ikke blitt plass til andre hendelser i julekalenderen. Han var ikke ferdig med utredningen før vi nærmet oss Metrostasjonen Cadet. Der skulle vi av før vi skulle gå opp til Montmartre og se den Røde mølle.
Da vi nærmet oss Metrostasjonen oppdaget jeg at Ada holdt Arne i hånden og var litt rar. Ikke noe galt, men veldig blid og opptatt av mannen sin. Tone oppførte seg også litt rart og fulgte med på foreldrene sine. Arne vist ikke helt hvordan han skulle te seg. Her var det noe jeg ikke hadde fått med meg igjen. Det var bare å spørre. "Hvorfor skal vi av på denne stasjonen" spurte jeg og håpet på en kort forklaring og ikke en ny utredning - det orket jeg ikke akkurat nå. Jeg var smart og henvente meg til Ada. Hun var atskillig rasker og mer konsis i svarene, men i denne saken hadde vel Arne vært kortest. Det kunne ikke jeg vite. Frykten for å trigge noe han var hekta på var nærværende for meg.
Det har seg sånn som før omtalt at vi var en helt vanlig familie på fire, men litt spesielle sånn som alle andre familier på fire også var på den tiden. Denne historien kunne ingen slå oss på, familien Småkasin fra Tønsberg. Ada og Arne hadde truffet hverandre i Paris på begynnelsen av 50-tallet og det var her på Metrostasjonen Cadet at Arne kom Ada til unnsetning. Hun hadde rotet bort billetten sin og han hadde en ekstra som hun fikk. Hele historien er litt merkelig. Ikke at Ada hadde rottet bort billetten sin, men at Arne hadde to billetter. Han var av og til en luring og jeg mistenker han for ikke å ha vært helt ærlig under denne hendelsen, men kanskje hatt ærlige hensikter. Ikke rart at Ada hadde vært litt rar. Dette var jo en mimretur over den stor kjærligheten (her tar jeg meg visse friheter, men mener å ha mine ord i behold) og hva hadde det ført til. En ny mimretur for å oppleve spenningen på nytt med to tenåringer på slep. Klart det var romantisk. Det var her på Cadet stasjonen det hele begynte for alle oss etterkommere, men vi var ikke ferdig med opplevelsene av en romantisk ferie rundt 1950. Den som følger med får vite mer ...
11. desember
Fåglund Petterson Foto Ola
Sitat fra særoppgava: De 19/7 var det slutt på Paris. Vi skulle se på Slottet til Ludvig den 14 i Versailles. Det var et meget pent slott. Men jeg kan godt forstå at befolkningen ble sint på kongen da han krevde så mye penger til Slottet. Slottet i Norge er jo bare barnematen i forhold. Så så vi på Tour de France. Det er verdens hardeste og lengste sykkelritt. De sykler rundt i Frankrike på 20 dager. Etter en stund hadde vi kurs for Orleanse der vi overnattet.
Vi var tidlig oppe denne dagen også. Vi bodde i Versailles og det var ikke langt å gå fra campingplassen og til slottet. Ute på hovedveien hadde mange mennesker samlet seg på hver side av vegen. Vi lurte på hva det var som skjedde og Arne kunne gi svar. I Versailles starter siste etappe på Tour de France. Dette måtte jeg se på. Starten hadde gått og sykkelrytterne suste forbi oss i stor fart. Det hele var over på kort tid. Jeg fikk et bilde av svensken Fåglund Pettersen som syklet på Ferretti teamet, men hvem av Fåglund Petterson jeg fikk bilda vet jeg ikke. Det var i 1971 fire brødre som syklet for det laget, men i følge resultatlistene var det trolig Gösta. Dette var stort! Klart gutta hjemme skulle bli oppdatert på Tour de France når jeg kom hjem. Jeg skulle arrangere Tour de Presterødåsen. Det hadde vi arrangert tidligere og kom gjerne i etterkant av Tønsberg Gran prix, men nå var det Tour de France som ga inspirasjon. Tour de Presterødåsen var et farlig sykkelritt og ble vanlig vis vunnet av den som tok størst sjanser i kryssa.
Slottet til Solkongen var overveldende. Tre ting gjorde inntrykk. Et fantastisk parkanlegg, Speilsalen og det at de ikke hadde tenkt på toalett når de bygde så stort og prangende.
Etter besøket på på slottet i Versailles var det tid for avreise. Dagen før hadde det vært en diskusjon på hvor vi skulle reise. Arne ville til Normandie. Han hadde et ønske om å besøke krigskirkegårder og de kjente stendene for D-dagen. Andre verdenskrig var en av de tinga han var hekta på og kanskje den tingen han var aller mest opptatt av. Og reise rundt i Normandie med han ville være å reise med en av verdens mest kunnskapsrike gaider. Ada og Tone ville til den Franske riviera. Jeg hadde vanskelig for å bestemme meg og det skulle stemmes. Arne var jo opptatt av og demokrati og flertallsbeslutninger og hadde lært oss alt om voteringer og diskusjonsteknikker. Nå kom lærdom godt med. Alle så på meg og argumenterte for sine standpunkt. De voksne rolig og behersket, mens Tone var opptatt av og være på vinnerlaget. Hun argumenterte godt og ett av argumentene var "og så er det palmer der". Jeg hadde aldri uttrykt noe spesielt ønske om å se palmer.
Arne hadde lært meg at det var mulig å stemme blankt i saker hvor man var i tvil eller ikke ønsket å stemme på noen av forslagene. Jeg var i tvil og avstod fra å stemme, jeg stemte blankt. Da kunne jeg ikke lastes for feil valg. Tone var raskt frempå med resultatet. "En stemme for Normandie, to stemmer for Den Franske riviera og en blank stemme, da går vel turen til Rivieraen"? Slik ble det. Arne måtte kjøre lengre, men han hadde alternative opplegg for krigsskueplasser i Normandie. Sydover var det kirker og atter kirker alle gamle, veldig gamle som vi skulle se på.
12. desember
Katedralen i Chartres Streberer som holder veggene på plass
Sitat fra særoppgava: Tidlig neste morgen dro vi videre fra Orleanse til Chartres I Chartres er det en kirke som heter katedralen i Chartres. Det er en meget kjent kirke. Ja, ende mer kjent enn Nidarosdomen. Den har blitt bygd på en gotisk måte. Kirken er bygd av stein og veggene må støttes opp, og til det bruker de steinsøyler til å støtte opp bygningen. Disse steinsøylene kalles streberer. Da vi hadde sett på bygningen en stund, dro vi videre mot cluny. Vi var i kloster der på stedet. Det er vel det klosteret som har hatt mest og si for Norge av de utenlandske klostrene. Der overnattet vi.
På veg til Oreleans fikk vi problemer med Varianten. Bilen startet og gikk, men hadde mistet kreftene sine. VW´en var blitt til en tuslete bil og de 60 HK var kraftig redusert. I teltet etter en bedre middag med medbrakt hermetikk som nå snart hadde reist halve Europa rundt dro Arne frem en lommeparlør. Det var en liten bok med nyttige setninger på fransk. Litt fransk hadde Arne og Ada hatt på skolen, men kunnskapene var begrenset. Arne prøvde seg med setninger og testet dem ut på Ada. Til slutt var de enig om ordlyden. Etter forkosten neste dag ble de to setningene repetert og kontrollert. Arne var pedagog og gjentok alt viktig han sa minst to ganger. Det kunne fort ta litt tid når viktige ting skulle videreformidles.
Etter at alt var pakket og klart kjørt vi ut på vegen og fant et VW-verksted. Arne og Ada måtte begge gå inn i verkstedet og Tone og jeg fulgte spent etter. Arne sa sine to setninger og mekanikeren forstod tydeligvis hva de sa. Problemet var at han kom med et motspørsmål. Den fransken skjønte ikke Arne. Han snudde seg mot Ada og spurte høyt og tydelig "skjønte du hva han sa"? Ada skjønte heller ikke noe. Alle så spørrende på hverandre og jeg tenkte hva nå? Skal vi kjøre hjem til Norge på første gir. Da tok historie- og norsklæreren et mer primitivt språk i bruk. Han viste mekanikeren nøklene og prøvde å gi ham dem. Samtidig som han pekte bortover vegen og sa brum brum. Dette var et fremmedspråk mekanikeren ikke hadde problemer med å forstå. Like etterpå hørte vi han starte opp. I vinduet så vi han kjøre ca 100 meter før han tok en usving i god fart som fikk oss alle bekymret. Bilen hadde tross alt et høyt høydepunkt. Vi var overlessa på taket, men det gikk bra. Mekanikeren kjørte rett inn i verkstedet og ble borte i noen få minutter. Vi så bilen rygge ut gjennom porten. Reparasjonen var i tillegg gratis.
Som dere skjønner hadde Arne en alternativ plan. Det virket ikke som om det plaget han det minste at han ikke fikk se krigsskueplasser og krigskirkegårer i Normandie. Vi gikk bare lengre tilbake i historien. Denne dagen klarte vi to viktige ting. Katedralen i Chartres og klostret klostret i Cluny. Historielæreren hadde ikke engang med seg bøker, han hadde alt dette lagret inne i hodet sitt.
Jeg husker katedralen i Chartres best. Disse søylene som vist nok kalles streberer og som holder bygningen sammen imponerte meg. Katedralen ble påbegynt i 1193 og bygget stod ferdig i 1250. Det at de hadde den kunnskapen for så lenge siden måtte diskuteres med Arne. Han doserte og jeg kom med målrettede spørsmål så han ikke tok av i gal retning. Det var det bygningsmessige jeg var opptatt av. Av alle katedraler jeg har sett og det er tross alt langt over gjennomsnittet for befolkningen er det nettopp denne som har imponert meg mest. Viktig og poengtere at de fleste katedralene jeg har sett var før jeg forlot tenårene.
13. desember
Sitat fra særoppgava: Den 21/7 hadde vi som mål "Middelhavet." Vi reiste inn på motorvegen. Vi dro for-bi byen Lyon videre mot Avignon og videre til Aix og så til Frejus, en liten badeby ved Middelhavet. Alle de andre store byene suste vi bare igjennom. Nå var det andre og siste målet nådd. Vi var nede ved sjøen kl 20.00 om kvelden. Da var det så varmt vann at vi kunne bade. Hadde vi tatt med oss bade tøyet fra Campingplassen hadde vi sikkert tatt en dukkert.
Dette var en lang etappe i bilen og det ble raskt varmere jo lengre syd vi kom. Jeg terget ikke Tone denne dagen, det ble for varmt. Aircondition fantes ikke, men rutene foran kunne åpnes og det lille sidevinduet foran i døra kunne vendes mer enn 90 grader slik at luft kunne effektivt spres i kupeen. Rart, men det er faktisk en kjent katedral i Aix.
Lyon husker jeg godt. Vi stoppet ikke, men så byen fra veien. Det så ikke ut til å være en trivelig by fra vår posisjon. Det var en dump med en elv som rant gjennom byen og med et forurensningslokk over bygningene. Det var fint at de katedralene som måtte finnes i den byen ikke var av interesse for Arne. I dag skulle vi se Middelhavet og katedralene fikk vente.
Tone gledet seg til å se palmer og jeg til å se middelhavet. Jeg regner jo med at Tone også gledet seg til å se middelhavet, varmt bedevann og noen rolige dager uten kunst, kultur, kirker, klostre eller andre kulturattraksjoner, men hun sa ett par ganger "gleder du deg ikke til å se palmer Ola. Vi er snart fremme". Nei, det var ikke først og fremst palmer jeg var ute etter å se, det var Middelhavet. Jeg sa ikke noe, jeg ville ikke ødelegge stemningen.
Vi fant en fin campingplass litt før vi kom frem til Frejus. Ada var blitt dårlig av varmen. Hun tåler dårlig varme. Selv i kjølige Norge kan hun bli uvel på varme dager. Ja, hun er så ømfintlig for varmen at hun selv i Molde under oppveksten måtte ville seg på husets mest kjøligste rom på en varm sommerdag. Ikke at det skjedde ofte, men de skjedde hver sommer. Nå hadde hun lagt seg i teltet. Selv om vi hadde satt det opp i skyggen av et tre måtte det være varmt inne i det teltet. Før hun la seg hadde hun orket å trylle frem noe ekstra godt fra bagasjerommet, da var det håp for å se Middelhavet. Dansk hakke bøff. Jeg foretrekker fortsatt Joikakaker hvis jeg kan velg, men det var en god nummer to. Merkelig nok ble hun bedre og vi kunne kjøre ned til middelhavet.
På vegen ned til byen ble Ada tydelig igjen "konsentrer deg om vegen Arne". Han hadde fått øye på et romersk vanningsanlegg som gikk over en dal. Et kjempe byggverk og teknikeren i meg våknet. Da vi kom inn i byen var det enda et byggverk av kulturhistorisk interesse som også jeg fattet interesse for. Arne sa "dette viste jeg ikke at fantes i Frejus". Tone og jeg så på hverandre. Var det virkelig noe han ikke viste? Men hva var den andre kulturattraksjonen vi så før det fantastiske Middelhavet, ja også palmene da?
14. desember
Colosseum i Frejus Foto Ola
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi til stranda igjen. Da badet vi hele dagen. På turen hjem til tellet dro vi innom et gammelt kolloseum. Av dette kunne vi tenke oss at det var en gammel romersk by. Da vi dro ut av byen, tok vi en annen veg til teltet. Da fikk vi se rester av en gammel bymur, og da vi hadde kjørt litt lengre, fikk vi se en akvadukt. Det er en åpen vannledning. Av dette kunne vi si at det var en veldig gammel romersk by, fra omkring 1900 - 2000 år siden.
Det å kunne bade i Middelhave var stort. Dette hadde vi sett frem til. Jeg var mer ute i vannet enn på land. Dagen før, da vi hadde kjørt inn til byen hadde vi sett restene av et colosseum. Dette var noe Arne ikke viste fantes til sin og våres overraskelse. Etter mange timer på stranda sa Arne at han gikk seg en tur for å se på colosseumet i byen. Jeg ble med, dels fordi at jeg var nysgjerrig og dels fordi jeg hadde noe å ta opp med faren min. For en guttunge på 13 år er det ikke vanskelig å forestille seg gladiatorkampene. Jeg spurte og Arne svarte. Han satte pris på både selskap, interessen min og spørsmålene. Jeg foreslo at vi skulle se mer på akveduktene på vegen hjem til teltet. Han var enig og vi hadde en avtale. I særoppgava står det at vi dro for å se på et gammelt colosseum. (Det var kun Arne og jeg som gikk inn).
På veg tilbake til de andre solhungrige tok jeg opp noe jeg måtte ta opp med Arne. Jeg var litt snurt for at jeg ikke hadde fått noe gave. Tone hadde riktignok vært flink og arbeidsom det siste året, men jeg hadde også vært flink. "Hva har du bidratt med" spurte Arne. Spørsmålet ventet jeg på - han var i rute, det var tid for å redegjøre for mitt arbeid til fellesskapets beste i familien. Jeg var godt forberedt. Jeg ramset opp plenklipping med en umotirisert plenklipper som kunne trenge overhaling, snømåking med en forhistorisk snøskuffe, hente posten og gå i kjelleren for Tone. Dette likte Arne - det at vi måtte redegjøre for hva vi hadde gjort når vi ønsket oss noe og det viste jeg. Han var enig, jeg hadde bidratt, men var klar på at turene i kjelleren for Tone ikke kunne regnes med. Tone kunne gå i kjelleren selv og dette hadde ikke noe med arbeid til familiens beste å gjøre. Måtte si meg enig i det, men skjønte at han var på gli. Dette var jo forhandlinger. "Hva syns du kunne være en passende gave" spurte han. Jeg hadde svaret klart "dykkemaske med snorkel". Han smilte og spurte hva jeg skulle med den. "Dykke selvfølgelig og så kan du bruke dykkemaska du også". Jeg fikk dykkemaske. snorkelen fikk jeg under tvil. Jeg var minst like glad for dykkemaska som Tone var for Hot pantsen sin.
Året etter, på en varm sommerdag hjemme i Presterødåsen klagde Tone til våre foreldre over høysnue. Hun var rød i øynene, snufset og så ikke bra ut. Det var da jeg fikk den glimrende ideen. Jeg foreslo at hun kunne låne dykkemaska med snorkel. Dårlig forslag....
15. desember
Veldig gammel bru i Sospel
Sitat fra særoppgava: 23/7 badet vi, og dessuten så vi på de kjente turisthotellene. Vannet var alltid godt over 20oC.
Neste dag skulle vi dra til Menton. Vi kjørte fra Frejus og opp i fjellene. Der var vegene så trange at de var trangere enn de verste norske fjellveier. Der har bl.a "Gullguttene" hatt innspilling. Ja, hvis vi hadde trykt litt mer på gassen, så kunne vi leke rallykjører til vi kjørte utfor, men da hadde vi dødd på flekken. Fra fjellet kunne vi se Montecarlo, en liten stat i Frankrike. Etter en halvtimes kjøring opp i de forferdelige vegene, fikk vi se Menton. Der skulle vi være noen dager.
Den 25/7 dro vi til stranda der vi badet. Etter noen timer dro vi opp i Alpene. Der skulle vi til en by som heter Sospel. Der var det en veldig berømt bru. Det er en av de eldste bruene i hele Europa. Tyskerne hadde sprengt delvis av brua, men ikke hele. Den var nå bygd opp igjen.
Dette var en dramatisk tur i fjellene med stupbratte fjell og dype dalbunner. Her skulle en ikke ha høydeskrekk og det hadde ikke vi, eller kanskje litt. Brua i Sospel fikk vi en innføring i på veg oppover i fjellene før vegstandarden ga for store utfordringer for kunnskapsformidleren og sjåføren. Dette var noe stort vi skulle se på og jeg så for meg en kjempe bru. Arne og Ada hadde vært her før og nå skulle de se på den gjenreise brua. Jeg må si jeg ble litt skuffa. Den var ikke stor, men visstnok gammel. Arne var ikke sikker, men mente at dette var den nest eldste brua i Europa.
Det hadde vært en lang dag og da vi skulle hjem ble det bestemt at vi skulle spise ute. Det endte opp med fire pizzastykker innpakket i papir. Dette ble spist ved innkjøringen til et grustak utenfor Sospel. Hjemme hos oss, var det som mange andre familier på den tiden ikke snakk om å kaste mat. Her var det Arne som var nøye på at alt skulle spises opp. Brød med mugg på var ikke noe problem. Han skar bare vekk det han så av mugg og så spiste vi gammelt brød. Ada fikk lurt unna noe og Tone og jeg sladret selvfølgelig ikke. Muggen mat var vi ikke glad i. Jeg kan ikke huske at Arne kasta mat en eneste gang unntatt denne gangen. Pizzaen var ikke god. Det var vel egentlig ikke pizza i det hele tatt, men det så ut som en innbakt pizza. Alle klagde, men vi spiste. Plutselig sa Arne høyt. "Det er hår i maten". Han var sinna i stemmen og tilføyde. "Dette spiser jeg ikke". Jeg så ikke noe hår, men alle pusta lettet ut, vi fikk lov til å kaste pizzastykket. Det hadde vært mye bedre med hermetikk, men primusen var på campingplassen.
En runde med romantiske forhold, kommer i morgen. Vi var i Menton....
16. desember
Palmepostkort fra Menton - romatisk!
Sitat fra særoppgava: Neste dag dro vi til badestranda igjen. Der var det noen veldig fine steiner. De tok vi med oss. Om kvelden dro vi til Monte Carlo. Det er en liten stat i Frankrike. Der så vi den kjente spille banken. Så dro vi tilbake til Menton.
Det er klart det var palmer i Menton. Det hadde Ada fortalt oss mange ganger lenge før vi startet turen. Hjemme hos oss i Presterødåsen fikk vi høre mye om den lille franske byen på grensen til Italia. For å si det sånn, alle etterkommerne av Ada og Arne har mye å takke for, at omstendighetene i denne byen ble som de ble. Ada og Arne hadde på begynnelsen av femtitallet vært på en lærertur i Europa. I Paris hadde Ada rotet bort billetten sin og Arne hadde merkelig nok to billetter. Det var da de begynte å prate sammen. Etter Adas rekonstruksjon av hendelsene på den tiden, i 1971 var det ei datter av en skipsreder som var interessert i Arne, men Arne var mer interessert i prestedatteren. Ikke det at jeg tror han var mer interessert i åndelige ting enn jordisk gull - ikke da i hvert fall, men det var Ada han hadde et godt øye til. Han ble vel litt mer åndelig med årene som mange av oss andre.
Det vi alle sammen Tone og Ola, Ingrid og Anders, Even, Sindre og Vebjørn samt ektefeller og kjærester, ja til og med barnebarn underveis skal være glad for, er at Arne tok mot til seg og spurte på "sjans" og fikk ja av Ada. Livets tilfeldigheter førte disse to menneskene sammen som mange av de andre livets tilfeldigheter og de ble kjærester, senere forlovet de seg etter ett år og etter to år ble de gift - perfekt opplegg. Resten av historien gir seg selv. Så jeg sender en takk til Arne som valgte Ada og at hun aksepterte frieriet uten å spørre sin far. Det hadde jo ikke vært det samme med skipsrederdatteren, da hadde ikke jeg vært til og ikke... ikke tenk på det nå!
Du lurer sikkert på hvorfor jeg bruker uttrykket "spurte på sjans". Da jeg var 13 år og det var jeg sommeren 1971, da spurte vi på sjans på jentene eller fikk en kamerat til å spørre på sjans - hvis vi turte da! Som dere skjønner ble det romantikk også i Menton med to ungdommer på slep og Dansk Hakke Bøff til middag i forteltet fra Adas hemmelige lager foran i bagasjerommet. Jeg skal ikke nevne favorittmiddagen min.
Det var jo ikke bare den romantiske byen Tone og jeg hadde hørt om i årevis. Byen var et perfekt treffsted for kjærestepar med palmer og en strand fullt av flotte steiner i alle farger. - nå først skjønner jeg hvorfor ikke bare Tone, men også Ada er glad i palmer!
17. desember
Menton - her likte vi oss
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi over grensn til Italia. Vi kjørte forbi Genova til byen Rapollo. Rapollo var en liten by. Kanskje litt større enn Tønsberg. Byen heter Rapallo og ikke Rapollo. Tror ikke Karsten Ådna sjekket det.
Campingplassen i Menton er ikke spesielt fin og luksuriøs, men den ligger fint til i den bratte skråningen tett inntil sentrum av byen. Alle plassene ligger på små avsatser og du får derfor følelsen av å ha din lille plass for deg selv med utsikt over byen og Middelhavet. Denne dagen skulle vi forlate Menton og reise videre til Italia, men vi hadde ikke hastverk som vi vanligvis hadde. Ingen hadde lyst til å forlate denne byen.
Ada stilte seg opp i teltet etter frokosten og så på Tone og meg. "Kan dere gå i butikken å kjøpe en pose kaffe, og så skal dere få hver deres is". Det var ikke hver dag vi fikk is og det uten å spørre. Det er klart vi svarte ja, men vi hadde visse språkproblemer. "Først må dere lære dere hva dere skal si. På fransk heter det...." Jeg var ikke glad språk på skolen og hadde kun hatt to år med engelsk, men jeg var med å pugget de to korte setningene. Kan vel si at jeg hadde vært mest glad i gym og sløyd, og syns det var greit med matematikk. Nå var det alvor. Vi måtte si de ordene riktig - vi snakker om is som vi selv kunne plukke ut. I slike situasjoner er det godt å ha en storesøster som i tillegg syntes språkfag på skolen var helt topp.
Vi hadde god tid på veg ned til butikken. Are satt og Ada stod i teltåpningen og så etter oss. Ada var pedagog og god til å delegere ansvar. Hun er en stor feminist. Det de andre gikk i tog for å få til, gjennomførte hun når det gjaldt husarbeid. Vi hadde flyttet i nytt hus i 1967. Et par dager etter innflytningen sa hun ved middagsbordet at hun ikke klarte alt husarbeidet. Hun så på Arne med et bestemt blikk og sa at han fikk ansvar for oppvasken etter middag hver dag. Arne svarte ja, han var tydelig overrasket og tatt på senga. Uka etterpå hadde vi ny oppvaskmaskin og det tror jeg Ada viste at han kom til å kjøpe, men han satte inn i oppvaskmaskinen etter hver middag.
Tone og jag klarte oppdraget. Det vil si, Tone klarte oppdraget og jeg kontrollerte at alt gikk riktig for seg. Vi var stolte etter handelen på veg tilbake til telte med hver vår is og Tone med en pose kaffe i hånda. Vi hadde snakket fransk, feil Tone hadde snakket fransk for første gang. Det er forskjell på oppgaver og oppdrag. Ada hadde gitt oss et oppdrag og vi var utrolig stolte som hadde gjennomført det.
Det blåste mye denne dagen og det var store bølger nede på stranden. Tone og jeg ville bade i bølgene. De voksne satte av tid og ingen ville reise fra denne sjarmerende byen. Ada brukte tiden i butikkene i byen, Arne stod og passet på når Tone og jeg heiv oss ut i bølgene og jeg hadde dykkemaska i panna. Det var kjempe bølger og vi hadde det veldig spennende. Plutselig så Tone at Arne vinket oss innover. Han så ikke blid ut. Tone så at nå kommer det en flodbølge. Da må vi svømme utover sa jeg for der er den ikke så krapp. Storesøster var i tvil hva vi skulle gjøre, men etter noen sekunders betenkningstid ga hun ordre. "Vi må svømme innover". Det kom ingen flodbølge, det var bare at vi nærmet oss en steinmolo. Det oppdaget ikke vi, fordi Arne hadde flyttet seg på land. Det nyttet ikke å diskutere med han - han var ikke sinna bare bestemt, men bading i bølger var over for dagen.
Så gikk turen til Italia. To og en halv time i bilen pluss tid på grensen. På grensa ble det kjøpt inn et hvit skinn som det ble mye diskusjon rundt vedr valuta, om vi i det hele tatt trengte det og om det var ekte skinn siden selgeren stå på grensestasjonen. Det lå i alle år foran Pianoet og minte meg om grensestasjonen i Menton og kvaliteten virket som om den var bra.
18. desember
Postkort - katedralen i Firenze
Sitat fra særoppgava: Den 28/7 Badet vi ved sjøen. Etter at vi hadde badet, fikk vi se en rotte. Da fikk vi på oss klærne og dro. Den dagen hadde vi Frienze som mål. Om kvelden dro vi inn og så på byen. Der var det en veldig kjent kirke. Den var også veldig gammel. Barna gikk og ba om penger til kirken den gangen de bygde den.
Rapallo var ikke Menton. Det var en trist og grå by, men de hadde en badestrand. Selv ikke badestranda kunne måle seg med de vi fant på den Franske rivieraen og da spesielt stranda i Menton med de fine steinene. Vi badet i denne byen også, men som det er beskrevet i særoppgava var det rotter der. Det likte ingen med unntak av Ada og jeg. Ada mente det uhygienisk og vi måtte videre. Jeg var bevandret i dyngene til både Sem- og Tønsberg kommune og var den i familien som fant dyret mest interessant. Det var bare å komme seg videre opp på motorvegen.
Noen av de Italienske motorveiene hadde tre filer. En fil i hver retning og en fil i midten som var forbikjøringsfelt. Dette forbikjøringsfeltet vekslet på hvilken kjøreretning deg gjaldt for. Dette var for skummelt til å prøve seg på med forbikjøringsteknikken friskt i minne fra Sverige. Kjøresystemet ble diskutert i bilen og hvilke faremomenter som ville påløpe ved å prøve seg i det feltet. De voksne var enig de ikke skulle kjøre forbi på denne type motorveg. Tone og jeg valgte ikke å si noe. I en motbakke fikk en lastebil problemer med å holde farta oppe. Arne tok ikke utfordringen opp til noen demokratiske avgjørelse, han bare handlet. Før vi viste ordet av det var vi i venstre felt ved siden av lastebilen. Jeg hørte gjennom motorduren og suset fra åpne vinduer Ada trakk pusten dypt og holdt den demonstrativt under hele den lange ferden i den farlige midtfilen. Tilslutt var den tunglastende VW Varianten 1970 modell med 60 HK og ikke all verden av dreimoment forbi lastebilen. Motorbråket fra lastebilen hadde roet seg og det var vindsuset som stod for støyen. Da hørte vi Ada si myndig "Arne". Vi i baksete skjønte hva det betydde. Det ble med den ene forbikjøringen.
Turen gikk til Firenze og dere har allerede gjettet hvorfor. Arnes store interesse for kirkebygg og det hadde ikke prestedatteren noe imot. Hun var nesten like interessert og da spesielt i vindusrutene, de med farget glass. For meg ble det nok en katedral og jeg begynte å få problemer og skille dem fra hverandre.
Campingplassen lå syd for Firenze og vi måtte kjøre gjennom byen. Her kjørte vi oss fast inne i en trang bakgate. Alle sjåførene begynte å krangle høylytt om et eller annet uten at noe skjedde. Etter hvert blandet forgjengere seg inn i diskusjonen. Det var to rolige sjåfører i køen. Den ene satt i lastebilen. Det var han som hadde makt fordi han var størst og så var det Arne som ikke kunne språket. En stund etter at kranglingen hadde lagt seg begynte det å skje noe. Det var vel dette lastebilsjåføren ventet på.
Campingplassen i Firenze var turens fineste campingplass. Den lå på en kolle og var rett og slett idyllisk. Tone og jeg, som var vant til å vurdere campingplasser etter en bedre middag i det lille oransje forteltet ga plassen toppkarakter, men den dårligste campingplassen hadde vi ennå ikke besiktiget.
19. desember
Bildene kjøpt i Venezia. Ola var betatt av gondoler og ville bruke dykkemaska i byen
Sitat fra særoppgava: Dagen etter dro vi til Venezia. Venezia er kjent for at den ligger på en øy. Der er det lagt kanaler i stede for veger. Der bruker de gondoler. Det er små båter som Taxi.
Der var det virkelig rart å gå. Ikke en bil å se eller høre. De fine hotellene hadde kai i stede for parkeringsplass. Men det var mange forfalne hus der også.
Nesten fire timer i bilen skulle gå. Vi skulle til Venezia, for meg et høydepunkt jeg gledet meg til på turen. Jeg spurte om jeg kunne dykke der, men fikk til svar nei. Vannet var for skittent sa de voksne. Spesielt Ada var tydelig og advarende i talen. Midt på dagen hadde vi slått leir og forflyttet oss til en kjempe parkeringsplass ved et kaianlegg. Litt skuffende, da jeg så for meg en idyllisk by uten biler. Vi ble fraktet over en lang bru og var framme ved Venezia.
Ada hadde hele turen mast på Arne at han ikke skulle ha lommeboka i baklomma, men en Heddøl går med lommeboka i baklomma. "Ingen stjeler lommebok mi, det merker jeg" svarte han bare. Det var en veldig varm dag og vi hadde gått en stund i varmen. Da var det at Ada skumpet bort i Tone og meg. Hysj hvisket hun og pekte på lommeboka til Arne. Forsiktig tok hun og løftet lommeboka opp av baklomma hans, viste den triumferende til oss og la den i sin egen veske. Arne merka ingen ting og Ada gikk triumferende etter Arne med Tone og meg ventet forventningsfulle på hennes neste trekk. "Arne" sa hun spørrende. "Det er veldig varmt i dag. Vi skulle ikke unne oss en is"? Det var en mann som solgte is fra en trillevogn på fortauet og Arne styrte i retning ismannen samtidig som han prøvde gripe fatt i lommeboka i Heddalslomma. "Hvor er lommeboka mi" spurte Arne. "Har du mist´n" spurte Ada. Hun klarte ikke helt å få til et fortvilet utrykk i ansiktet, men fikk satt en vekker i Arne. Etter den hendelsen benytta han ikke baklomma lengre som lagerplass for lommeboka. Nå var det ikke sikkert at det var så lurt å spise akkurat den isen. Ada ble dårlig i magen etterpå. Hevnen kan være søt, men vi andre merka ikke noe til magetrøbbel etter isen.
Venezia var en flott by. Jeg ville prøve gondol, men forstod fort at det var for dyrt. Ikke tur med gondol og ikke mulighet for å dykke - lit nedtur for 13 åringen. Markusplassen var også for dyr til å sitte ned for å spise eller drikke, men vi fikk se de kjente bygningene i byen og mange av kanalene. På Markusplassen var det fullt av duer som spiste av hånden til folk. St. Markuskatedralen ligger i den ene enden og vi var selvfølgelig inne i den også. Stilig kirke det også. Her skulle evangelisten Markus være begravd lenge etter sin død. Jeg så ikke noe te´n. Det var godt å komme ut av katedralen igjen. Det var liksom noe dystert over disse gamle kirkebyggene for en gutt på 13 år. Lufta var også ekkel - den virka like gammel som katedralene.
20. desember
Skogbrann i Italia til venstre og alpelandsby til høyere Fota Ola og postkort
Sitat fra særoppgava: 30/7 Forlot vi Venezia og reiste mot Innsbruck. På vegen oppover så vi en farlig skogbrann. Da vi passerte ved Brenner. Kjente vi det ble kaldere. Det er fordi den kalde og varme luften møttes på toppen av Alpene.
Da vi nærmet oss Innsbruck, kjørte vi over en av verdens høyeste bruer. Det var en tunell før vi kom til Innsbruck. Der over tunellen kunne vi se hoppbakken fra OL i 1964. Innsbruck er en moderne by.
Dette skulle bli en dag med mange timer i bilen. Vi skulle nordover og opp i Alpene. Det var viktig å stå opp tidlig. Ja, vi stod alltid tidlig opp. Arne var redd for varmen når solen stekte på teltduken og sørget for at vi ikke sov for lenge, men vi hadde ikke behøvd å stå opp før solen tittet frem. Det kunne virke sånn når det var helt stille fra alle de andre teltene.
Først stod Arne opp og jeg var alltid en god nummer to. Like etter kom Ada og tilslutt Tone. Tone stod aldri opp før på andre purring. Tredjegangs purring droppa vi alltid. Arnes andre gangs purring var ikke til å ta feil av. Han var tydelig og bestemt, men ikke sinna. Toalettbesøk var selvfølgelig nødvendig og av og til var det langt å gå. Det var egentlig en fordel å ligge litt unna toalettanlegget. Det brukte å være mye trafikk til disse fellesrommene og i et telt er det lytt.
Arne og jeg satte i gang med å løfte den ene veggen i forteltet med stenger som lå helt inntil hovedteltet. To plugger lå rett under duken like ved siden av. Vi tok hver vår stang og plugg og strammet dette opp synkront uten ett ord. Ada satte over kaffen og hentet maten i bilen. Arne og jeg bar fram bord og stoler og vips kom Tone til synet fra hovedteltet. Er forkosten klar spurte hun med et morgengrettent utrykk i ansiktet. Tone var alltid trøtt om morgen, men kom seg forbausende fort.
Under frokosten pratet vi litt om hva vi skulle den dagen. Da alle var mette og niste pakket sa Arne "takk for maten". Det var signalet på at nedriggingen skulle starte. Tone, som hadde våknet og så normal ut skvatt inn i teltet. Der tok hun systematisk ut alle proppene av luftmadrassene før hun begynte å rulle sammen soveposene. Ada tok med seg oppvasken og ble borte. Jeg demonterte primusen først. Primusen var en teknisk innretning og den likte jeg å holde på med og fikk derfor det som et fast ansvarsområde. Arne fjernet de uviktige pluggene, de som kun hadde nytte i kraftig vind og regn og la dem i posen som var festet til en hjørnelugg hvor selve posen var skjøvet innunder teltet. Det var viktig å få vekk jord fra pluggene. Forteltet ble tatt ned først og rullet sammen på en spesiell måte. Det blå trekket var egentlig for trangt. Mens jeg tok fra hverandre stengene og la dem opp i en avlang pappeske som burde vært kastet for lenge siden krøp Arne inn i teltet med en skureklut. Tone var nå ferdig med soveposene og hadde tatt ut luftmadrassene som hun pakket etter anvisning fra Arne noen år tidligere. Den duken i bunden av teltet var det viktig med. Ikke skulle vi lage hull, ikke gå med sko inne og duken måtte vaskes før avreise med en gulvklut som hadde sin fasteplass nedenfor reservehjulet i bagasjerommet til Ada. Der hermetikken lå.
Da alt var pakket og klart var det bare en ting som manglet i bagasjerommet på høyreside. Det var kofferten med bestikk. Da var det bare å snu seg og der kom Ada med kofferten. Hun kom alltid når alt var pakket. Tiden det tar å gå til vaskerommet på en campingplass og vaske opp fire tallerkener, litt bestikk og noen kopper er lik tiden det tar å rigge ned et telt. Enten var Ada treig med oppvasken fordi hun ikke ville blande seg inn i nedriggingen eller så var vi andre raske. Hun var vanligvis rask på kjøkkenet!
Vi var klar for avreise til Alpene lenge før de fleste hadde stått opp på campingplassen. De lå å sov når boksermotoren på 1600cc startet. Det var umulig å ikke våkne til den optimistiske motorlyden fra en stasjonsvogn med mor, far og to ungdommer på veg til ett eller annet sted. Denne gang var det Innsbruck
21. desember
Hoppbakkene i Garmisch-Partenkirchen Postkort
Sitat fra særoppgava: Neste dag hadde vi München som mål, men først skulle vi til Garnich-Partenkirchen. Der så vi den kjente hoppbakken. Vi så også så de to bakkene ved siden av. Så kjørte vi videre til München. Der rota vi fryktelig før vi fant en campingplass.
Innsbruck husker jeg ikke så mye fra, men Garmisch-Partenkirchen husker jeg godt. En tysk grenseby som er kjent for sine hoppbakker og alpinanlegg. Nesten inne i sentrum ligger hoppbakkene. Vi måtte innom får å se. Ikke fullt så imponerende som Holmekollen, men mer som et fint parkanlegge med hoppbakker. Her går nyttårshopprennet hver år.
På andre siden av byen gikk det en gondolbane opp på en fjelltopp. Den hadde jeg lyst til at vi skulle ta. Lengselen etter fjellet hadde nådd offiseren også - og det ble tur med gondolbanen. Avdelingene hans som bestod fire soldater totalt hvorav tre soldater gledet seg til turen og den fjerde, Ada som så ned i gulvet hele veien til toppen. Vel oppe nøt vi utsikten alle, også Ada over Alpene og Garmisch-Partenkirchen. Her oppe var det stier til alle kanter og vi gikk en liten tur. På toppen måtte jeg bare inn å kjøpe et minne fra stedet. Det ble en figur av gondolen og toppen. Når du ristet på den snødde det på gondolbanen - fantastisk!
Vi måtte videre. München var dagens mål. Været hadde vært strålende, men med truende skyer rundt oss. På veg ut av byen, med retning mot München kom uværet. Først kom det vi trodde var et kraftig regnskyld, men det bare økte på. "Er det vanskeig å se" spurte Ada. "Ikke noe problem sa Arne. Vi har to hastigheter på vindusviskerne på denne bilen". Det var den første bilen vi hadde med dobbel hastighet på vindusviskerne. Intervallvisker fantes ikke, det vil si føreren måtte i tilfelle stå for intervallene selv. Vindusviskerne gikk for fullt og jeg var imponert over den nye teknikken, men observerte at de ikke klarte å holde unna. Selv denne hypermoderne utgaven av en VW boble som var ombygd til en stasjonsvogn klarte ikke jobben. Arne måtte melde pass - han kjørte inn til siden av sikkerhetsmessige årsaker. Sikten var rett og slett for dårlig - offiseren gikk rett og slett i dekning.
Det var da Ada fikk en kjempe ide. "Vi spiser lunsj i bilen" sa hun. Det var første gangen vi hadde spist inne i den bilen, men så var det sikkert første gang det regnet på turen også. Hanskerommet ble åpnet og der var det et lite bord. Brødskiver ble laget og melk helt opp i glass til Tone og meg. Ada og Arne hadde kaffe fra termos og koppene kunne settes på luka til hanskerommet. Her var det to små forsenkeleser i luka som skulle holde koppene på plass under kjøring. VW Variant 6 mnd gammel viste seg å være en luksusbil og der satt vi rett utenfor Garmisch-Partenkirchen og koste oss mens det høljet ned utenfor. Ja, det trommet på taket. Så begynte det virkelig å tromme på taket - det var det største hagelværet jeg noen gang hadde sett. Ikke rart sjefen ble redd for bilen sin, men mesteparten av taket var dekt med telt, regntøy osv. Panseret så ut til å overleve angrepet. Etter ett par minutter var uværet over, det var lunsjen også og vi kjørte mot München. Ingen hadde sølt i bilen.
22. desember
Postkort fra München
Sitat fra særoppgava: Den 1/8 dro vi inn til München igjen for å se der sommerolympiaden skulle være. Det var et fryktelig stort anlegg. Vi dro med elvotor opp i et høyt tårn midt i området. Det gikk så fort at vi følte det som om vi ang igjen. For å vanne plantene og plenen brukte de brannbiler.
Så dro vi videre til Kassel. Det var en veldig lang tur. Men det gikk fort på motorvegene. Kassel var også en stor by.
1. august er Ada og Arnes bryllupsdag. Nok en romantisk dag med to tenåringer på slep. Tenk dere å feire denne dagen i et lite telt med et enda mindre forttelt i München. Kunne det bli bedre!
OL skulle være i byen året etter og nesten alt av OL-anlegg så ferdig ut. Dette var stort for en gutt på 13 år. Ja, faktisk større enn katedraler det hadde tatt flere generasjoner å bygge. Vi tok en elevator som er beskrevet som elvotor i særoppgava. Det navnet på heis hadde jeg helt glemt, men heisen glemmer jeg ikke. Det var et sikkelig sug i det den satte i gang og en kjente G-kreftene ta tak i kroppen. Imponert igjen!
På toppen av TV-tårnet i München var det en restaurant. Der skulle Ada bestill to kaffe og to brus. Vi snakker her om bryllupsdagen deres så de måtte unne seg litt luksus. Jeg var med for å bære og hørte Ada bestill på Tysk. Hva kunne ikke min mor, Norsk, Fransk og Tysk. Imponert igjen, men jeg skjønte at hun ble litt flu og unnskyldte seg. Til bake på bordet fortalte hun Arne som også kunne disse språkene hva hun hadde sakt. "Jeg bestilt to hoder kaffe i stede for to kopper kaffe" sa Ada. Hva blir det på Tysk?
Campingplassen i Kassel kommer i morgen. Den må du bare lese...
23. desember
Elven Fulda som renner gjennom Kassel. Ikke helt ren!
Sitat fra særoppgava: Vi dro fra Kassel mot Danmark ,men først skulle vi se over til den Øst-Tyske sonen. Vi så både Vest- og Øst-Tyske vakttårn med piggtråd sperringer mellom. Det var bare noen hundre meter fra grensen. Den er mellom Kassel og Grøttingen. Så dro vi forbi Hamburg og mot Lübeck til Puttgarden. Derfra tok vi en ferge over til Rödbyhavn hvor vi overnattet.
Campingplassen vi fant i Kassel var rett og slett den dårligste på turen, ja den dårligste jeg noen gang har vært på - og det har blitt mange. Vi fikk plass tildelt ved elven. Der skulle det være vakkert. Det var kun to telt som lå ved elven. Det ene var vårt og det andre var et svensk kjærestepar som hadde et lite fjelltelt. Til de andre teltene og campingvognene var det god avstand. De hadde lagt seg lengst mulig unna elven. Etter hvert forstod vi hvorfor. Elven Fulda var møkkete og luktet ikke akkurat friskt. I tillegg var plenen gjennomboret av hull etter jordrotter. På denne campingplassen feiret våre foreldre 18-års bryllupsdag.
Arne hadde virkelig slått seg løs. Til hermetikkmiddagen hadde han kjøpt to flasker øl. Han hadde kommet i det romantiske hjørnet. Her hadde vi en tur rundt i Europa hvor de gjenopplevd deres romantiske treffsteder. Det var stedet hvor de først snakket sammen i Paris hvor Arne hadde to billetter og Ada ingen og hvor han hadde spurt på "sjans" i Menton. Nå var det bryllupsdag. Tone og jeg var ikke vant med at foreldre våres nøt alkohol. De drakk nesten aldri og når de først nøt alkohol var det ett glass vin eller ett glass øl hver. I Menton melder Tone at de faktisk delte en flaske vin og gikk hånd i hånd langs strandpromenaden. Gutter på 13-år har lett for å fortrenge slike ubehagelige hendelser som at foreldre kan ha fysisk kontakt.
Ada har alltid vært en dame som liker hyggelige sammenkomster. For å si det sånn, Ada trenger ikke å drikke alkohol for å komme i feststemning. Det er nok at noen åpner en flaske av etter eller annet slag av alkoholholdige varer. Ada var på hogget med en gang. Vi hadde satt opp teltet med åpningen mot sola. Det lærer vanligvis campingturister fort. Det hadde også det svenske kjæresteparet forstått. Tyskerne på andre siden av teltplassen hadde ikke forstått det og de var ikke mange. Det var god plass til andre telt på plassen. Ada var en fantastisk historieforteller i festlig lag. Hun hadde en egen evne til å se det komiske situasjoner. Den egenskapen har hun hatt hele livet og har den fortsatt. Tyskerne satte seg opp som om dette var en teaterforestilling i sine fortelt. Ja, det var ikke mer enn to campingvogner og ett stort hustelt på andre siden av plassen. De satt å så på oss som hadde det morsomt på denne begredelige plassen. De hadde det ikke morsom, det var tydelig. Ada fleipet om Tyskerne og vi lo. Tyskerne kunne ikke Norsk så dette gikk bra. Arne sa ingen ting, men jeg merket at Arne tok fra Ada flaska og drakk opp resten av innholdet. Det så jo Ada og hun fleipet i veg om ektemannen som passet kona på si. I etterkant har vi alle lurt på om det var elefantøl de drakk?
Dagen etter så vi på grensen som den gang skilte Europa og Tyskland. Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli en stor opplevelse og se inn i den lukkede delen av Tyskland. Jeg kunne konstatere at det på grensen var det piggtråd i flere lag, vakttårn på begge sider samt skog og jorder. Det så akkurat ut som i Vesttyskland. Ikke direkte imponert!
På vegen nordover "oiet" Arne seg over Kölnerdomen. Han mente han kunne se den, men hadde ikke tid til å besiktige den. Vi måtte i løpet av denne dagen komme oss inn i Skandinavia. Det er den eneste gangen jeg hørte han både klagde, "oiet" seg og nærmest peip og det pga en gammel kirke. Han fikk ikke sett denne domen som ble delvis bombet under krigen og senere gjenoppbygd. Da jeg noen år senere satt på jernbanestasjonen i Köln måtte jeg bare innom kirken som lå rett ved siden av. Stilig kirke det også! Tenk dere, å være i Tyskland å gå glipp av Kölnerdomen, men det er langt fra Kassel til Köln. her er det noe som ikke stemmer, men historien er sann, "oinga" altså!
Gå ikke glipp av fergeturen Puttgarden - Rødbyhavn og overnattingen på dansk side...
24. desember
Teltet fra 1963 som i sommer ble reparert av Vebjørn med gaffateip Foto Vebjørn
Sitat fra særoppgava: 3/8 dro vi til København. Fra København reiste vi til Helsingør og derfra over til Hälsingborg med ferje. Fra ferjen kunne vi se et kjent slott som heter Kalundborg slott. Så dro vi til Kungsbacka og der overnattet vi.
Neste dag dro vi fra Kungsbacka og hjem. Da passerte vi bl.a Gjøteborg, Uddevalla, Moss og Horten. Mellom Moss og Horten tok vi Mosseferja. Så var det ikke lange biten før vi var hjemme igjen etter ca tre uker i utlandet.
Jeg for min del syntes at jeg hedde fått for mange inntrykk på en gang. Det syntes de andre også. Men det var veldig lærerikt og jeg håper at jeg fåren sånn tur en gang til.
KILDER
Tilbakemelding fra lærer Karsten Ådna, datert Presterød, 31. mai 1972: Besvarelsen av oppgaven er omfattende og grundig. Emnevalget er interessant. Det rikelige og gode bildestoffet øker verdien og oppgaven. Oversikt med kart over reiseruta var grei. Overstrykninger burde du ha unngått. Språklige, ortografiske og feil- feil er det nok noen av,men besvarelsen gir inntrykk av at du har arbeidet målbevist med den skriftlige framstillingen
Den tilakemeldingen var noe tynn og hadde ikke holdt i dag. Den er skrevet på skrivemaskin sikkert uten rettetast og kulehodet og har ett par tekniske feil. Lurer på hva Arne tenkte om tilbakemeldingen? Han reiste land og strand rundt og holdt foredrag om "Norsk i samholte klasser" for forsøksrådet. Ada og Arne retta mye på alle innleveringer så det ikke skulle bli så mange skrivefeil. De innlagte skrivefeilen var for at Ådna ikke skulle avsløre hvor dårlig det egentlig stod til. Overstrykninger - det ha dere ikke sett, men han hadde rett - det var mange!
Kjøreturen gjennom Tyskland gikk unna. Dette var siste døgnet vi hadde lov til å være ute av Skandinavia siden vi ikke hadde søkt om lengre opphold. Selv en gutt på 13 år skjønte at han måtte sitte rolig i setet. Jeg verket jo etter og terge søsteren min, men guttungen med lopper i blodet ville ikke ha noe bråk denne dagen. Arne var en rettskaffen man som sin far Ola O. Småkasin. O-en stod for at han var sønn av en som het Ola. Nå skjønner alle hvorfor også jeg heter Ola. Jeg lurte veldig på hva som ville skje hvis vi ikke ville nå Danmark i tide, men turte ikke å spørre. Vi nådde køen på fergeleiet sent på kvelden i Puttgarden. Så gikk diskusjonen i bilen om vi kom med siste ferge. En stund så det ikke ut til at vi skulle bli med fergen den 2. august 1971, men som en av de aller siste bilene kom vi med. Gleden var stor i VW Varianten.
I Rødbyhavn kjørte vi inn på siden og parkerte. Bagasjen ble satt på asfalten og soveposer rullet ut. Ada, Arne og Tone sov bak med nedslått sete, mens jeg hadde god plass i forsetene. Den girstanga irriterte meg, men det var ikke noe mot klagene fra bagasjerommet. Der var de trangt skjønt jeg, men turens eneste sjåfør måtte sove. Det var godt ikke Ada kjørte bil. Jeg øvelseskjørte med henne noen år senere ved Søndre Slagen kirke. Først holdt vi på å rase gjennom kirkedøra. Etterpå levde gravstøtter en farlig tilværelse på en ellers fredfull kirkegård. Ada bare lo og jeg var livredd mens jeg sjekka sikkerhetsselen og holdt med begge hender på håndbrekket.
I Kungsbacka viste jeg Arne et moderne telt. Det hadde stort fortelt og to soverom som innertelt. "Vi skal ikke kjøpe et slikt telt" spurte jeg og pekte på det fantastiske teltet. "Da får vi større plass inne i teltet til å spise i regnvær og det er to soverom der"? Arne var imøtekommende og kom med noen fordeler teltet hadde han også. Vi stod å betraktet det som om det skulle være en fantastisk nyvinning. Det var da Arne kom med sin avsluttende kommentar som betød at temaet var ferdig drøftet. "Fint og praktisk telt, men det tar for lang tid å sette det opp". Han hadde jo rett i det. Vi hadde sett hvordan andre på campingplassen hadde slitt med alle disse stengene. De ble av og til ikke ferdig før de ga opp med høylytt klanglig. Sist sommer lå Vebjørn og jeg i teltet fra 1963. Da hørte vi diverse kommentarer utenfor teltduken. Vi hadde det stiligste teltet på hele campingplassen. Vebjørn hadde tetta telte med gaffateip.
* * *
Takk for turen. Ada og Arne var flinke til å ta oss med på campingturer om sommeren og hytteturer om vinteren. Dette var flotte opplevelser for Tone og meg. Grunnen til at jeg forteller denne historien er for at Ada og Arne kan leve videre i kommende generasjoner. Vi var heldig med valg av foreldre og vi var heldig som hadde sett store deler av Europa. Det kjente vi ingen andre som hadde opplevd. Så Ingrid, Anders, Even, Sindre og Vebjørn. Ta med dere denne historien til kommende generasjoner.
Jeg så mange stilige kirker på turen og trodde jeg ikke skulle se flere etter at jeg ble voksen. Slik gikk det ikke. Jeg fant meg ei "Heddøle" og Arne var "Heddøl". Jeg har vært heldig med henne som er med på å gjøre dagene verdt å leve. Det må være noe med den bygda, for nå reiser vi også rundt i Europa og ser på Kirkebygg og jeg tenker "stilige kirker" fortsatt. De har jo en kjent stavkirke i Heddal som de begge er stolte av. Anne-Gry som gjennom to sommere har vært gaid og Arne som nærmest har forsket på kirken.
13-åringen var dyslektisk. Det har vært mange utredninger på meg som barn av lærere, men det gikk bra. Takk til Ada som alltid satt med meg og brukte av sin tid hver eneste dag. Takk til Arne for alle de knepa han lærte meg. Skrivefeil i denne kalenderen skyldes hastverk hver morgen i 24 dager. De rettes opp senere - kanskje! Er det egentlig viktig...
Vi gratulerer Even med 26-årsdagen i dag. Han sover i skrivende stund, men skal vekkes nå. Her starter vi dagen med gaver og avslutter en gang utpå kvelden med å åpne pakker.
God jul til alle leser! Takk for at du tok deg tid til å lese denne historien!
"MIN KAMP- en enkel kamp for en 13-åring"
Ola Kalenderen og forfatterskapet forplikter! Hva blir det neste?
* * * * *
Tekst i kursiv er direkte sitat fra særoppgaven med skrivefeil. Lærers vurdering 24. desember. Lærer Karsten Ådna
Basert på Olas særoppgave fra skoleåret 1971/72
Skarven forlag Ola Småkasin
Washington Post The New York Times Patmos Time Magazine Newsweek
Ola Småkasin | ola@elsiden.no | e-post privat | Skarven forlag
|
||||
