Småkasin

Julekalenderen 2013

Olas nesten CO₂ nøytrale kalender

Jernverket på Notodden. Fotografert 3. januar 1980 av Ola Småkasin

Innledning

Årets julekalender er en historie jeg skal prøve å gjenfortelle etter at jeg fikk den fortalt av en kamerat. Historien er så utrolig at den fortjener en plass i årets nesten CO₂ nøytrale julekalender fordi hendelsen foregikk i desember 1987. Min kamerat som jeg ble kjent med under førstegangstjenesten ble via en tilfeldighet vervet til etterretningstjenesten og spesialtjenester for det norske forsvaret. Historien bygger på sanne hendelser!

1. desember 1987

Sondre Nedrebø hadde akkurat satt kofferten på vekta på flyplassen rett utenfor Pireus. Dagen før hadde han levert eksamensbesvarelsen sin innen komplekse tall. Han mente det hadde gått bra. Realfagsstudiene ved universitetet i Aten hadde gått bedre enn forventet.  Mannen i skranken sjekket passet hans ekstra nøye før han reiste seg og sa – «et øyeblikk». Den blåkledde mannen forsvant inn bak en dør med passet. Sondre snudde seg til Maria hevet skuldrene for å unnskylde seg og sa «han tok passet mitt». Maria Papadonia så spørrende «hva skje nå»? «Har du gjort noe galt» spurte hun? «Når du sover sniker jeg meg ut for å være kjeltring». «Slutt og tull, han tok passet ditt og gikk. Det må være noe du har gjort»? Døra gikk opp og det kom ut to blåkledde menn. Begge ble stående å se på Sondre før den ene sa myndig. «Når du kommer til Kastrup må du ta kontakt med informasjonsskranken til SAS. Der får du beskjed hvordan du kan komme deg videre og du vil får ny billett». Oppdrag og ikke lang juleferie tenkte Sondre. Jeg skulle hjem til adventstid med rakefisk, juleskinke, lutefisk og ribbe, men så ble det jobb i stede! «Flyproblemer» sa Maria unnskyldende. Hun hadde jo nesten beskyldt han for å være kjeltring.

Sondre tok farvel med Maria. Det var tydelig at hun ikke ville at han skulle reise. Nå måtte hun feire jul med familien i Pireus og forholdet var allerede anstrengt fordi hun hadde valgt å bo sammen med Sondre. Til slutt sa hun "nå må du gå ellers rekker du ikke flyet". Med dårlig samvittighet gikk han inn i avgangshallen for internasjonale avganger. Det første han så inne i avgangshallen var et stort skilt December 1 th Tuesday 1987

Sondre åpnet passet så fort han var kommet for seg selv. Han hadde merket at det ble puttet en liten lapp inne i passet da han sjekket inn. Oppdrag venter i Danmark. Du skal videre til London. Det gode forhold mellom to naboland, Norge og England er avhengig av deg! Hilsen statsminister Gro Harlem Brundtland.

Der røyk avtalen om lutefisk!

2. desember 1987

Sondre måtte spørre seg fram til rette SAS skranke inne på flyplassområdet på Kastrup. I Danmark var det selvfølgelig mange informasjonsskranker merket med SAS. Klokken hadde passert midnatt da han endelig kunne hilse på Norges militærattache i Danmark. Militærattache tenkte Sondre, dette kan bli et stort oppdrag. Hvordan skal jeg holde dette hemmelig for Maria. «Jeg går rett på sak» sa den eldre mannen i mørk dress. «Du er kanskje kjent med at Oslo kommune gir London et juletre hvert år. I år er treet felt i Nordmarka i nærheten av Songsvann. Dette er en tradisjon Oslo kommune startet med 1947 som takk for hjelpen under krigen og at de huset den norske eksilregjeringen. Da treet ble felt var borgemesteren av Westminster Kevin Gardner og Oslos ordfører Albert Nordengen tilstede. De har fått en fin julegran i år, antagelig den fineste granen i verden. Det beklagelige er at under trefellingen måtte store politistyrker tilkalles da det plutselig ut av skogen kom mange unge damer og nærmest lenket seg sammen arm i arm under treet. La trærne leve de er jordas filter ropte de i kor. Det var en pinlig sak når borgermesteren i Westminister var tilstede. Vår ordfører Albert Nordengen tok det sporty som alltid. Første torsdag i desember tennes alltid juletreet på Trafalgar Square. Det vi frykter nå er at det blir demonstrasjoner eller aksjoner i forbindelse med denne tilstellingen i morgen. Statsminister Gro Harlem Brundtland og ordfører Albert Nordengen vil at du er tilstede og sørger for at alt går fredelig for seg. Vi snakker om et 30 meter høyt grantre med en vekt på 4 tonn». «Har jeg noe Valg» spurte Sondre. «Nei», svarte militærattachéen. «Det blir litt vanskelig å ha full kontroll på Trafalgar Square med mange tusen mennesker tilstede» prøvde Sondre seg forsiktig med. «Det er én man som klarer dette oppdraget påvegne av statsministeren og ordføreren og det er deg. Meld deg for  den norske ambassaden i London så fort du har kommet til London for mer informasjon». Attachéen tok Sondre i hånden mens han reiste seg. «Vi vet at vi alltid kan stole på deg Sondre». 

«Jeg skal være juletrevakt» sa Sondre halvhøyt. Så kom han brått på at han hadde glemt å avtale honorar og avspasering for oppdraget!

3. desember 1987

Sondre hadde funnet seg en kafé. Det var kaldt ute og en pause var på sin plass. Han hadde sjekket alt på Trafalgar Square mange ganger uten å se noe mistenkelig, men han hadde ikke noen god følelse. Det var noe som ikke stemte. Sikkerheten til Albert med følge var viktigst. Oslos populære ordfører skulle voktes samtidig som det ikke skulle skje noe med juletreet fra Nordmarka. Nå var det bare en halv time igjen til treet skulle tennes og det var allerede mange mennesker på plassen. Den varme kaffen hadde varmet både fingrene og kroppen. Det var på tide å komme seg ut for en siste sjekk. Sondre likte ikke de mange fluktveiene som førte ut fra plassen med statuen av Lord Nelson ved siden av det norske juletreet. Her var det mange fluktveier undergrunn, togstasjonen, mange bussholdeplasser, fullt av taxier og Themsen.

Sondre nærmet seg juletreet etter å ha banet seg veg gjennom folkemassen. Det var noe sort som hang nedover juletreet. Han fortet seg bort til treet. «Hva i alle dager. Noen har hengt opp en barkebillefelle» ropte han i sinne. Sondre greip fatt i det sorte drensrøret med den lille plastflasken i enden. I det han skulle rive den av treet begynte blitslampene å bli tent. Han snudde seg instinktivt mot lampene. Det førte bare til at fotografene fikk bedre bilder. Så oppdaget han det, det var mange, veldig mange barkebillefeller som var blitt hengt opp rundt om på det store treet. Alt måtte ha skjedd når han var inne og drakk kaffe. Var det en eim av syv og førr elve (4711) han kjente eller? Han hadde ikke tid til å sjekke luktesansen.

Sondre stormet gjennom folkemengden mot senen hvor ordfører Albert Nordengen skulle tale sammen med borgemesteren av Westminster Kevin Gardner. Rett før han nådde fram begynte Gardner med å si «velkommen til årets tenning av lysene på juletreet på Trafalgar Square». Han var for sen til å varsle talerne, men han kunne gjøre sitt for å passe på dem. Det hele ble sendt direkte på TV-kanalen BBC og to filmkameraer var rettet mot ordføreren og borgermesteren. Så, så han det. En filmfotograf med et stort kamera på skulderen var på veg inn mot treet – han skulle filme barkebillefellene. Han så for seg neste dags overskrifter. Norge hadde gitt i gave et juletre fullt av barkbiller.

4. desember 1987

Telefonen kimte høyt på hotellrommet. Sondre så på klokka 0705. Han løftet røret og rakk ikke en gang å presentere seg «Hva var det som skjedde i går. Jeg trenger en forklaring. Overskriftene i avisene setter ikke Norge i noe glamorøst lys. Norge gir en gave, et juletre som er fullt av barkbiller. Hvordan er det mulig. Det er statsministeren i Norge og vi har snakket sammen før». Han hadde kjent igjen stemmen hennes med en gang, han viste at det var statsminister Gro Harlem Bruntland og hun var irritert i stemmen. Hun var i sin fulle rett til å være det også. «Beklager». «Jeg vil ikke ha noe beklager. Jeg vil at du finner ut av dette og det raskt. Akkurat nå går noen biologer på flyet til London. De skal bevise at vi ikke har gitt bort et tre fullt av barkbiller. Er det forstått»? «Ja» svarte Sondre. «Farvel» hørte han henne si kort og kontant.

Sondre hadde kommet seg ut av hotellet. Med en dobbeltdekker av en brødskive i veneste hånd bestående av jordbærsyltetøy og tre baconskiver og i høyre hånd en av hotellets te-kopper full av kaffe. «Ja kjære statsminister, jeg er klar for å løse saken din. Egentlig skulle jeg vært i lutefisklag i går og så står jeg her i en bikkjekald engelsk hovedstad og skal redde Norges ære! Snakk om uflaks»! Ingen av de forbipasserende forstod hva han sa.

Sondre rundet et hjørne og der så han Lord Nelson på sokkel ved siden av juletreet fra Norge. «Men hva i alle dager» utbrøt Sondre samtidig som han mistet kaffekoppen. Fra toppen av juletreet like ved stjerna var det festet en banner. Den andre enden av banneret var festet til sverdet til Lord Nelson. «Verdens CO₂ utslipp kveler vår planet. Tror dere på julenissen også!» Det var umulig å komme opp til Lord Nelson, men det var mulig å klatre i en gran. Sondre var på veg oppover. 30 meter over bakken var banneret festet og grana var tett av greiner. Vel opp fant han en skikkelig kjæringknute. Til slutt fikk han banneret løs fra treet og slapp tauet etter å ha sjekket om det var noen under banneret mellom treet og Lord Nelson. Hvordan skulle han forklare Gro dette. Hva slags fiende var det egentlig han stod ovenfor? Han var forbrett på å møte skytevåpen, granater, miner og bakholdsangrep når han var på oppdrag. Hva var dette for en fiende han møtte nå? De tenkte jo helt annerledes enn det han var vant til. Hvilke overraskelser ventet han?

5. desember 1987

Sondre hadde gått av flyet en Boeing 747 på John F. Kennedy International Airport, New York. Han hadde hentet kofferten på samlebåndet og gått gjennom tollen. Den sist sikkerhetskontrollen med kontroll av papirer gjenstod. Mannen foran han i køen hadde en avis under armen. Sondre klarte å lese en overskrift. 2 th of December US performs nuclear test at Nevada Test Site. Sondre følte seg maktesløs. Hvorfor lette han etter noen personer som hang opp barkebillefeler? Han som hadde gått i demonstrasjonstog med plakat nei til atomvåpen. De planla sikkert nye demonstrasjoner hjemme i Norge. Han kunne deltatt for å vise sin avsky selv om han hadde lovet etterretningstjenesten og ikke gå i slike tog flere ganger. Sondre slapp gjennom sikkerhetskontrollen.

I ankomsthallen ventet ambassaderåd Jan Jansen. «Vi har grunn til å tro at det vil være aksjoner i New York. «Den norske etterretningstjenesten har orientert oss og vi er i kontakt med amerikanerne. De vil bistå oss i pågripelsen av disse nordmennene». «Nå skal vi vel ikke overdrive hendelsene i London. Det er vel snakk om noen barkebillefeller» repliserte Sondre. «Vi må ikke glemme banneret som var festet i sverdet til Lord Nelson». «Nei, selvfølgelig ikke» svarte Sondre. «Har dere noen formening om hvor de kan slå til» spurte Sondre. «Nei, vi tenkte kanskje du kunne hjelpe oss med det». «Ja, selvfølgelig» svart Sondre. Han stoppen ved en politimann som passet på utgangsdøren. «Har du barn» spurt Sondre? «Ja, jeg har to barn» svarte han. «Hvilket tre i New York er det finest som du ville tatt med deg dine barn for å se på» spurte Sondre. «Juletreet utenfor Rockefeller senteret». «Er det stort» ville Sondre vite? «Nei, men det har veldig mye lys og er bare et nydelig syn». Sondre takket for hjelpen og snudde seg mot ambassaderåden. «Da har vi funnet ut hvor de slår til. Dette kan bli et farlig oppdrag».

«Kan jeg låne mobiltelefonen din»? spurte Sondre. «Egentlig ikke, den tilhører ambassaden». Jeg må ringe Gro og det fort». «Kjæresten din kan du ikke ringe med mobiltelefonen min». «Jeg er ikke kjærest med statsministeren» Sondre kjente at han hadde fått nok av denne fyren. Du reiser til ambassadene og tar kontakt med Gunnar i etterretningstjenesten for oppdatering og jeg sjekker Rockefeller senteret. Gunnar er Gunnar du trenger ikke noe etternavn».

Gro hadde fått han til å tenke. Har du tenkt på at det kan være damer som står bak alt dette hadde hun sakt. Resonnementet var enkelt. I Nordmarka var det kun kvinner som lenket seg sammen og han hadde blitt lurt to ganger i London. Du er vant til å forholde deg til fiender som er menn og de tenker ikke som kvinner de tenker selvfølgelig som menn. Så dro hun i veg med en sammenligning mellom henne og Kåre Willoch som var lite interessant å høre på for Sondre.  Hva hadde det med denne saken å gjøre.

Sondre fulgte med på treet, men alt var normalt. Plutselig skrek to jenter til 50 meter unna. Så trakk de genserne sine opp og brystene kom fram når alle så på dem. Sondre reiste seg brått. Han begynte å løpe mot dem. Dette fikk hold. Vise bryster her i dobbeltmoralens hjemland, Nei. Så pekte de mot treet. Sondre snudde seg og så at treet beveget seg kraftig. Så kraftig at det gnistret fra lyspærene. Sondre bråsnudde og sprintet det han klart for å stoppe hærverket. Han så det for sent, det var festet en nesten usyngelig tråd i ankelhøyde mellom to bord. Stoler og bord lå i en haug over han. Han var blitt lurt igjen.

6. desember 1987

Sondre hadde fått vindus plass og så utover havet. Det var tidlig morgen. Innflygningen hadde startet etter en lang natt på flyet. I går hadde han sittet i telefonmøte med etterretningsstaben, utenriksministeren, forsvarsministeren og statsministeren. De ville vite hvordan det var mulig for en så erfaren etterretningsagent å bli direkte lurt. Sondre beklaget at han overreagert da han så de toppløse damene skrike for å vekke alles oppmerksomhet. Hadde han vært mer sindig hadde de ikke klart å lure han. Da hadde han helt sikkert klart å pågripe dem.

Gunnar som var dataingeniør i etterretningstjenesten var den som sendte han rundt i verden etter etterretning i Norge og resten av verden. Nå var han på veg til Rio de Janeiro. Hvorfor, hadde han ikke fått beskjed om. Han fikk vente på nærmere ordre. Sondre hadde sittet og sett utover vannet, men nå fikk han øye på land. Det var ikke lenge igjen før de skulle lande. Så fikk han øye på det alle så etter under landing i Rio de Janeiro - Kristusstatuen. Sondre hadde lest om statuen i Pan Am flyets magasin. Imponerende 39,6 meter høy og stod ferdig i 1931. Hodet alene hadde en høyde på 3,7 meter og avstanden mellom fingrene var 30 meter – vingespennet.

«I alle dager» utbrøt Sondre høyt på norsk. Han fikk øye på en skikkelse som hengte opp noe på Kristusstatuen. Han løsnet beltet og skulle ut å ta dem, men besinnet seg fort – det var jo en dårlig ide. Han måtte vente til de var nede.

I ankomsthallen stod Konsul Pål Plassen fra det norske generalkonsulatet. Sondre hilste kort. «Har du bil» spurte Sondre. «Nei, som nordmann i Brasil foretrekker jeg taxi av sikkerhetsgrunner». «Vi skal til Kristusstatuen og det brennfort». Sondre tok tak i Konsulen og løp sammen med han til den lange køen foran taxiene. Sondre tok passet sitt opp og viste det til folkemengden. «CIA på oppdrag vi må ha en taxi fort». Pål Plassen så forskrekket ut.

Rio som alle andre byer hadde hatt problemer med å bygge ut vegen i forhold til trafikkøkningen. Vel fremme sjekket Sondre alle personene nøye og spesielt alle damene, men nei, ingen så ut som klatrere og ingen hadde skandinavisk utseende. Sondre leste høyt for Pål Plassen hva som stod på banneret som hang fra den ene skulderen og nedover brystet akkurat som et miss univers bånd.

«Mr Jesus. Verdens utslipp av CO₂ kveler vår jord. Jesus hadde tatt grep. Bevar Brasils regnskog. Hilsen CO₂ damene».    

7.desember 1987

Sondre hadde gitt beskjed til konsulen at han skulle sjekke litt rundt i Rio etter mistenkelige personer. Mistenkelige personer måtte være skandinaviske kvinner, men organisasjonen kunne også ha forgreninger i andre land. Det eneste han hadde gjort i handlegatene var å kjøpe seg en badebukse og lagt seg på stranda. Han kjente seg sliten etter å ha vært på farta i mange dager. Etter noen timer med sol og bading var batteriene fulladet igjen.

Sondre var tilbake på generalkonsulatet i Rio. Han ringte Gunnar i Oslo for en oppdatering på etterretningen derfra. «Vi har utvidet saken og overvåkningspolitiet (i dag PST) er koblet inn i saken. De har gjort noen undersøkelser for oss. For tiden jobber de med en sak på Notodden. Vil du høre saken»? «Ja, kom med det» svarte Sondre. «For noen dager siden var det et leserinnlegg i Telen som er lokalavisa på Notodden. Det var noen med fiktive navn som mente at Heddal stavkirke fra 1200 tallet måtte rives og gi plass for en mer moderne kirke slik at bygdefolket kunne sitte varmt på julaften». Gunnar hørte Sondre lo gjennom telefonrøret. «Telen har fått så mange nye leserbrev at de måtte utvide avisa fra 8 sider til 16 sider i flere dager. Det mystiske er at de som stod bak det første leserinnlegget ikke har svart». «Ja, men dette har vel ikke noe å gjøre med mitt oppdrag her i Rio»? «Jo, overvåkningspolitiet mener det. De har vært i kontakt med lensmann Ola Hellem på Øvre Hellem, men han har vært svært ordknapp».

Sondre det går et fly til Johannesburg i kveld. Jeg vil at du skal være med på turen. Vi har indikasjoner på at CO₂ damene har reist dit».

8. desember 1987

Sondre hadde sovet dårlig på flyet. Han hadde sittet som en halvmåne på et fullt fly. Ved siden av ham hadde det sittet en kraftig overvektig person. Han insister på å sitte ved utgangen og det var umulig å komme ut for å strekke på beina. Magevalke nummer tre sett ovenfra var den verste. Hver gang flyet ristet, disset denne valken med en forsinkelse i frekvensen noe som irriterte Sondre kraftig.

Sondre gikk ut av heisen på toppen av TV-tårnet Hillbrow Tower i Johannesburg. Han likte ikke å være i Syd Afrika pga apartheid. Nilson Mandela sammen med mange andre politiske fanger satt på Robben Island og hadde livstidsdommer. Sondre håpet de en dag ble benådet og sluppet fri.

Fra toppen av Hillbrow Tower hadde han god utsikt. Her var det flere fastmonterte kikkerter og Sondre hadde mynter i lommene. Han kikket rundt i byen for å se om han kunne se noen aktivister men det var ingen å se. Ingen mistenkelige person på toppen av tornet heller, men hva var egentlig en mistenkelig person. I dag skulle han ikke overreagere det hadde han bestemt seg for.

Plutselig fikk han øye på det. Han fikk tak i en kikkert og så rett mot en luftballong. Den beveget seg sakte, men sikkert over byen. Det var noen om bord som jobbet med å få noe ut av kurva. Der ble en ny banner rullet ut med et lodd i bunden. På banneret stod det både på norsk og engelsk:

Verdens CO2 utslipp vil kvele det afrikanske kontinent og utslette alt liv. Hilsen Harmageddonaktivistene.

Sondre gikk tom for mynter og det ble vanskelig å gjenkjenne de som var om bord.

Sondre kom seg fort ned og ut av TV-tårnet. Praiet en taxi med ordre følge den luftballong. Drosjesjåføren så rart på han, ristet på hodet før han satte bilen i bevegelse. Johannesburg var som andre store byer det var bare å smøre seg med tålmodighet dette kom til å ta tid. De fulgte ballongferden helt til naturreservatet Suikerbosrand. Få veier gjorde det umulig å finne hvor luftballongen hadde landet. Hva blir det neste tenkte Sondre?

9. desember 1987

Sondre var på veg til det kjente motehuset Galerie Lafayette i Paris sammen med en fransklærer fra Oslo området og hans kone. Det var det Franske kultursenteret i Norge hadde sendt dem for å bistå Sondre.  Sondre syntes at det var hyggelig å treffe nordmenn igjen. Det var lenge siden. Han hadde bodd i Aten i ett og et halvt år og akkurat nå skulle han ha vært i Norge for å treffe venne og familie.  

Fransklæreren Ørnulf godt assistert av sin kone Tone forklarte villig om motehuset og det store og vakre juletreet. Det måtte være her CO₂ damene eller hva nå de kunne hete slo til. Vel inne motehuset som vel egentlig bare var et fasjonabelt kjøpesenter var det et gedigent juletre plasser under en stor glasskuppel. De kikket opp å beundret treet og det var mange som var stumme av beundring. Mange pekte opp mot toppen av juletreet.

Så, så Sondre det. Rett under stjerna hang en gedigen julenisse og sprellet. Julenissen ropte noe ut på fransk som Sondre ikke forstod noe av, men han hadde en formening om hva det kunne være. I toppen av juletreet var det festet en talje og et tau gikk fra julenissen via talja ned til balkongen på andre etasje hvor det var festet i en søyle. Sondre var raskt framme og løsnet knute. Han skulle til å fire ned nissen, men nissen var tung, veldig tung. Sondre holdt fast i tauet økte farten samtid som han ble sugd inn i treet og fikk med seg mye glitter og stas. På veg opp holdt han på å krasje med den overvektige nisse. Nå hang Sondre sammen med julestjerna som en narr mens nissen var nede.

Nissene frigjorde seg fra tauet og Sondre raste nedover mot gulvet i høy hastighet. Han registrerte på den ville verden at nissen ble til to nisser samtid som han skjønte at drakta måtte være foret med bly.  Til slutt fikk Sondre tak i en ledning til noen julelys som var formet med bokstaver hvor det stod Rock´n Movie. Nå stod det ikke det lenger. Sondres ville ferd stoppen en meter over gulvet takket være juletrelysene som var godt festet. Han slapp seg ned og løp etter en av nissene, men forspranget var umulig å ta igjen.

Lenke til motehusets juletre:

http://www.bonjourparis.com/story/galeries-lafayette-noel-rock-mode-christmas-videos/

10. desember 1987

Sondre lå å så opp i taket i sin egen leilighet i Lykavittou. Maria hadde blitt veldig glad da han ringte og sa at han kom på en snarvisitt til Aten. Hun hadde sakt at hun hadde oppdaget en annen side ved han. Hun sytes at det var utrolig romantisk at Sondre ville se alle juletrærne i Aten. Sondre var fornøyd med at dette hadde vært et rolig døgn.

Melding fra forfatteren:

Her kunne jeg sikkert ha skrevet noe om sex og sånn, men det hadde fort blitt vulgært eller tamt. Dessuten sa ikke Sondre noe om dette da han fortalte historien til meg.

For de som var klar for litt mer intime detaljer anbefaler jeg Fifty shades of grey. Den skal være bra, men jeg har ikke lest den og ikke har jeg planer om å lese den heller. Lykke til!

11. desember 1987

Maria og Sondre gikk en kveldstur til sentrum av Aten. Sondre ville se juletreet på Syntagma plassen utenfor nasjonalforsamlingen.  Han hørte ingenting om noen romantisk tur for å se på juletrær. Sondre hadde en følelse av at Maria lurte litt på hans store interesse for juletrær. De gikk gjennom Nasjonalparken som ligger inntil Nasjonalforsamlingen. Da de var på veg ut av parken sa Maria «det lukter brent her». Sondre kjente ingen lukt med en gang, men så kjente også han røyklukta. Lukta kom fra Syntagma plassen og de satte opp farten og begynte å løpe. Der så de juletreet i flammer.

«Noen har tent på juletreet vårt» ropte Mara forskrekket. På kort tid var treet overtent. Flammene strekte seg langt over toppen av treet. Hele plassen ble opplyst og ned fra veggene på bygningene rundt plassen hang det bannere. CO₂ damene hadde slått til igjen. Hellas kveles av den rike verdens CO₂ utslipp og antikkens bygninger forvitrer. Hilsen sannhetsvitnene.

Sondre kikket rundt seg for å se etter sannhetsvitnene. Pyromaner vender nesten bestandig tilbake til åstedet, men disse damene var ikke pyromaner.  «Hva ser du etter Sondre» spurte Maria?

12. desember 1987

Sondre satt i en taxi fra flyplassen i Pisa. Han hadde fått en telefon fra Gunnar. Du må hjem pga alvorlig sykdom i familien. Han hadde en unnskyldning for Maria. Hun ville være med, men Sondre hadde pratet det bort. Ingen var syke hjemme, men noe sykt hadde skjedd.

Nå var meldingen illevarslende igjen. Juletreet i Pisa hadde fått slagside. Det var ikke noe vanlig juletre julen 1987. Julen skulle virkelig feires i Pisa. De hadde skaffet seg Italias høyeste juletre noen sinne. Hele 57 meter høyt og bare noen få centimeter høyere enn det kjente tårnet på sin høyeste side. Treet som var plassert oppe på en høy jordhaug og stod rett utenfor det skjeve tåren i Pisa og hadde fått samme helningsvinkel som tårnet. Politiet hadde ment at det måtte være sabotasje og hadde anmodet om hjelp fra Norge. De viste at nordmennene jaktet på noen som aksjonerte mot juletrær.

Da Sondre nådde fram til juletreet så han et helikopter som bevegde seg forsiktig mot treet. De skal rette opp det store treet ved hjelp av helikopter tenkte Sondre. Akkurat på samme måte som de bygger høyspentlinjer i den norske fjellheimen. Det var ikke tegn til noen bannere eller andre ting som kunne hentyde på at CO₂ damene stod bak sabotasjen. 

Så gjorde helikopteret et byks til siden, begynte å steile før det gikk baklengs rett i bakken med et brak. Brått ble alt stille. Sondre stormet til for å hjelpe. To kvinnelige helikopterflygere krabbet ut av helikopteret tilsynelatende uskadd. Dette måtte i hvert fall være en kriminell handling!

13. desember 1987

Flyet hadde lettet fra Kastrup. Københavns internasjonale flyplass lå bak flyet og rett forut lå Fornebu. Norges hovedflyplass liten og rett ved sentrum av Oslo. Sondre tenkte på moren som ble så glad når hun hørte at guttungen endelig skulle komme hjem. Hun skulle møte han på Tønsberg jernbanestasjon. «Jeg gleder meg til å vise deg julegatene i Tønsberg og juletreet på torget» hadde hun sakt med glede i stemmen. Sondre kunne styre seg for juletrær. Han hadde sett mange juletrær de siste dagene.

Sondre hadde et stort forbilde. Det var Gunnar Sønsteby. Alle etterretningsagenter og spesialsoldater hadde han som helt. Ikke rart etter alle oppdragene han hadde utført under krigen. Sønsteby beholdt alltid roen under oppdrag. Hvordan ville Sønsteby ha løst juletresaken og hadde han nektet å ta et slikt oppdrag? Nei, nå fikk det holde. Ringte statsminister Gro Harlem Brundtland en gang til skulle han forklare henne at hun burde skaffe seg andre juletredetektiver.

Etter at julegatene og juletreet var besiktiget skulle moren til Sondre diske opp med lutefisk, rakefisk, pinnekjøtt og ribbe. Han skulle få smake på julematen han likte, men hva kom til å skje med juletreet i Tønsberg?

14. desember 1987

Sondre likte vanligvis ikke å ligge lenge, men i dag lå han å koste seg med kaffe på senga og klokka var allerede blitt 1200. Et brett han selv hadde leget på sløyden for mange år siden hadde han i fanget. Kaffe og et variert utvalg av hjemmelagde julekaker samt Tønsberg blad. Bedre kunne ikke en forvokst guttunge ha det. Så ble han provosert igjen. Det var nok å lese overskriften Sovjetunionen har prøvesprengt en atombombe i Kazakhstan som svar på Amerikanernes prøvesprengning i Nevada for noen dager siden.

Sondre bladde i avisa for å lese mer om prøvesprengningen samtidig som han hørte den irriterende lyden fra telefonen på gangen. Telefon var et sort apparat med nummerskive som måtte skyves i en bue for å slå riktig nummer. (Sånn var gamle telefoner i 1987 for dere som er unge. Få hadde mobiltelefon og du kunne ikke sende SMS).  

Det er til deg Sondre hørte han moren rope. Stemmen i telefonrøret presangterte seg som lensmann Ola Hellem fra øvre Hellem i Heddal. «Det går rykter at det på Notodden kommer til å bli en aksjon på torvet i kveld. Kan du hjelpe oss med saken».

Sondre hadde latt seg overtale. Han stod på torget å så en rekke ungdommer som hadde samlet seg rundt juletreet i den mørke desemberkvelden. Torget var helt fullt av mennesker. Det var nesten unormalt stille. Politiet patruljerte med to biler ved torget og Sondre hadde beveget seg gjennom folkemengden flere ganger. Så hørte han noen starte en moped. Mopeden ruste ett par ganger før den kjørte i veg. Sondre kikket rundt seg, men så ingen moped. I samme sekund som treet beveget seg skjønte han det, det var ingen moped, det var en motorsag han hørte. Trefelling av pynta juletrær var en kriminell handling, men Sondre så ingen mistenkelige personer med motorsag etter at han hadde kommet seg gjennom folkemengden og fram til treet. Var det CO₂ damene som stod bak dette også?

15. desember 1987

Det var tydelig, sønnen til Ola Hellem som også het Ola Hellem viste noe. De satt rundt det store kjøkkenbordet. Faren, Ola Hellem (du har skjønte det, de har hatt navnet Ola Hellem i mange generasjoner) prøvde å få sønnen i tale, men han så bare rett ned i bordet. Fra han skulle det ikke kommet et ord. «Du var jo der helt inntil treet da det ble felt. Noe må du ha sett».

Telefonen ringte i bilen hjem til Tønsberg. Det var i ferd med å lysne til en ny dag. Grantrærne var dekket av snø og det kom til å bli en skyfri dag. Han hadde med seg en mobiltelefon som fylte en hel stresskoffert. Sondre tok av røret og før han fikk presentert seg hørte han stemmen til statsminister Gro Harlem Brundtland. «Du klarte ikke å løse saken på Notodden gjorde du vel. Nå skal du vel hjem til mamma å slappe av tenker jeg, men det er jeg som er landsmoderen. Jeg forventer at du løser denne saken med CO₂ damene fort. Du bruker å være rask, den beste vi har. Hva er det som går av deg. Vet du hva Sondre»? Han rakk ikke en gang å svare. «Det er typisk norsk å være god». Hun ble stille et par sekunder før hun fortsatte nesten litt rørt over seg selv. «Det var faktisk veldig godt sakt om jeg må si det selv. Det skal jeg bruke ved en passende anledning så hele folket hører det».

Statsministeren var pratesalig denne morgenen. «Reis hjem til din mor i dag å få deg litt julemat. I morgen tidlig reiser du til England. Statsminister Margaret Thatcher trenger bistand. Det kan se ut som det brygger opp til større demonstrasjoner mot utslippene fra kullkraftverkene i England i kjølevannet av de presseoppslag CO₂ damene har fått. Som du sikkert vet har jeg tidligere sakt at jeg ikke har noe å lære av Margaret. Det har falt henne tungt for hjerte. Men det ser ut som det er glemt nå, nå som hun trenger hjelp. Sondre, er du der?» «Ja, statsminister jeg er her». «Du ble så stille. Vet du hva Margaret Thatcher sa en gang»? «Nei, hun har vel sakt mye huuun.»  «Feminismen er som gift, sa hun». Gro ropte ut ordene i sinne.

Sondre var hjemme i Tønsberg. En rolig dag før han i morgen tidlig skulle være på Fornebu.

16. desember 1987

Sondre satt i en politibil med sirener på veg nordover i England. Ikke den beste forkledningen, tenkte Sondre. Han hadde stått tidlig opp denne morgenen. Flyet fra Fornebu en DC9 fra SAS var presis. Med blålys og sirener ble han hentet på Heathrow.  Politimannen som kjørte bilen var hensynsløs i trafikken. Det var de to politimotorsylene som kjørte foran også. Bak dem fulgte en Range Rover med antiterrorpoliti. Kortesjen passerte Trafalgar Square og Lord Nelson. Juletreet stod der uten barkbiller og sverdet til Lord Nelson var det ingen som hadde tuklet med.

Kortesjen hadde kjørt inn i Downing Street og Sondre var sikker på at statsminister Margaret Thatcher ventet på dem. Hun var klar til å møte han og veldig tydelig. Jernkvinnen levde opp til sitt rykte i dag. CO₂ damene skulle pågripes. England skal ha seg frabedt noen unge damer som skulle igangsett demonstrasjoner i landet som fort kunne få en spredningseffekt. Siste utbygning på kullkraftverket Selby øst for Leeds stod ferdig i 1986 og er Englands største kullkraftverk sa hun stolt. Vi tror det er en storaksjon på gang der i dag. «Den skal stoppes med alle midler, absolutt alle midler».

Nå svingte de inn foran gjerdet og hovedporten til kullkraftverket. Sondre hadde aldri sett så mange politifolk samlet på en gang. Noen få demonstranter hadde også ankommet, men var helt klart i mindretall. BBC stod og filmet kraftverket hvor røyken hvelvet ut. «Her skulle CO₂ damene vært å ryddet opp» sa Sondre til ordføreren i Selby som hadde ankommet. «Tenk på alle arbeidsplassene» svart ordføreren sint. «Med den røyken ser det ut som CO₂ damenes aksjoner er påkrevd» fortsatte Sondre. Han hadde ikke før sakt det så kom det et lite fly av typen Cessna i lav høyde med en Banner hengende etter flyet med teksten CO2 damene slår til igjen Selby slipper ut 22,3 millioner tonn CO₂. Flyet landet på en veg inne på anleggsområdet bak det høye gjerdet. Panikken oppstod blant politifolkene alle skulle forsere det fire meter høye gjerdet med tre rader piggtråd på toppen.

Flyet snudde inne på området ventet en liten stund før det lettet og forsvant i lav høyde vekk fra Selby. Sondre begynte virkelig å få sansen for disse CO2 damene

17. desember 1987

Sondre satt i forværelse til et møterom i den norske ambassaden i London. Det lå an til en krise mellom England og Norge. Det var andre gangen CO₂ damene hadde slått til i England uten at norske myndigheter hadde klart å rydde opp. Sondre hadde vært tydelig ovenfor statsminister Margareth Thatcher. Med de store utslippene England påførte verdenssamfunnet av CO_2, var det ikke annet å vente enn aksjoner fra de norske CO₂ damene. Statsministeren hadde hisset seg opp. Rett før det sprakk for henne sa han det, det var som å sette nådestøtet i henne. «Deres utslipp forsurer den norske fauna og Norge får sur nedbør fra England. Rydd opp og ikke bygg flere kullkraftverk. CO₂ damene har gjort en innsats Norge vil takke dem for». Han ble kastet på dør. «Ser helst at du forlater landet innen 24 timer» skrek jernkvinnen etter han.

Det var gjort klart til telefonmøte med Ambassadøren, Sondre ved ambassaden i London og statsminister Gro Harlem Brundtland på statsministerens kontor. Sondre var klar for en skyllebøtte. Han fortjente det virkelig. Det var lite profesjonelt av en etterretningsagent å snakke på den måten til en statsminister fra et vennligsinnet land som England. Han skulle ikke blande seg inn i politikk.

«Er dere der» hørte de statsministeren spørre? «Ja, fru statsminister Gro Harlem Brundtland. Både Sondre Nedrebø og jeg ambassadør Rolf Trygve Busch sitter her ved telefonapparatet i det avlyttingssikre rommet ved ambassaden». «Glem formalitetene Busch. Dette er bare fantastisk. Jeg vil bare si en ting klart og tydelig. Sondre har gjort mer for miljøet enn jeg har gjort som både verdens første miljøvernminister og som statsminister, ja til og med som leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål den de kaller Brundtlandkommisjonen som jeg akkurat har vært sjef for. Akkurat dette utsagnet vil jeg ikke bli sitert på». Hun sa det med stolthet i stemmen. «Godt jobba Sondre, jeg er stolt av deg, men vi har et problem. Forhandlinger om reduksjon av sur nedbør fra England kommer nok til å gå tregt, men jeg er sikker på at Thatcher har forstått hvor irriterte vi er som nasjon». Busch så virkelig forbauset ut. Han hadde fått en diplomatisk utfordring.

18. desember 1987

Sondre hadde blitt hetet på flyplassen Washington Dulles International Airport. Gunnar hadde oppfattet signalene fra Englands statsminister at Sondre måtte være ut av landet innen ett døgn og han hadde ordnet med flybilletter. Drosja nærmet seg Det Hvite Hus. På vegen fra flyplassen hadde han registrert at det var mye å rydde opp i etter uværet som hadde rammet USAs hovedstad. Da de kjørte foran Det Hvite Hus så han alle menneskene som hadde samlet seg utenfor gjerde for å så på juletreet som hadde blåst over ende. Dette kunne ikke amerikanerne beskylde CO₂ damene for.

Sondre ble møtt av en ansatt i Det Hvite Hus som hilste på Sondre ved inngangen. Presidenten venter på deg i det ovale rommet. President Ronald Reagan på 76 år reiste fra skrivebordet og håndhilste på Sondre. «Takk for at du kunne komme så raskt. London er ikke så langt unna når ting haster. Det gjelder det juletreet som var plantet utenfor Det hvite hus for mange år siden. Gårsdagens og nattas storm har blåst treet over ende. CO₂ damene kan ikke få skylda for dette, men noen forskere har uttrykt bekymring for USAs og resten av verdens CO₂ utslipp og de mener dette på sikt kan føre til vesentlige endringer i klimaforholdene på jorda. Du som reiser etter disse CO₂ damene for å arrestere dem, kan du helt diskre spørre dem fra meg». Han ventet litt før han fortsatte. «Ja, du skjønner jeg vil vite litt mer om hva de egentlig bygger denne kunnskapen på. Eller kanskje du kjenner til dette»?

Sondre tenkte litt før han svarte. «Jeg skal gjøre det herr president. Diskre skal jeg spørre ut CO₂ damene, men professor Arne Ness har skrevet om økosofi. Det handler om en forsvarlig bruk av jordas resurser. Tidlig på syttitallet skrev han om dette og han er en aktiv person i organisasjonen Framtiden i våre hender». «Takk for tipset jeg skal sjekke dette ut. Du skjønner jeg frykter at aksjonene til CO₂ damene skal spre seg å føre til store demonstrasjoner verden over. Ja, slik som nei til atomvåpen engasjerte hele den vestlige verden. Jeg var jo heldig med INF-avtalen som omhandler mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Vi kunne kanskje få til noe av det samme med disse CO₂ utslippene. Nei, nå skal jeg ikke oppholde deg mer».

Fikk jeg et nytt oppdrag lurte Sondre på? Hva med avtale om honorar? Glemt!

19. desember 1987

Sondre sto å så ut av hotellvinduet. Potomac elven rant rett nedenfor hotellet. Det så ut som om elven hadde gått over sine bredder under uværet. Han hadde fått Jetlag igjen. Dag to var alltid den verste. Mesteparten av natta hadde han vært våken og nå som det var nesten formiddag var han trøtt – veldig trøtt, men han hadde en avtale i ambassaden.  

Ambassadør Kjell Eliassen møtte han i korridoren foran kontoret hans. «Velkommen til et lite stykke Norge i USA sa han med et smil. Jeg skjønner at du har reist rundt etter disse CO2 damene. De har virkelig fått verdenspressen til å sette fokus på CO2 utslippene. Mellom oss sakt, jeg skjønner ikke helt hvorfor norske myndigheter er så opptatt av å få anholdt disse damene, men vi får utføre oppdraget» sa han med et smil.

Ambassadøren slo et telefonnummer. De ventet på svar. Etter ett minutt svarte Gunnar i den andre enden av telefonen. «Da har vi opprettet kontakt med den norske ambassaden i Washington og E-tjenesten. Vi skulle hatt med oss statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Thorvald Stoltenberg, men de er forhindret i å delta. Sondre det er fint at du fikk snakke med president Ronald Reagan og jeg forstår ut i fra rapporten du sendte i går at han hadde stor interesse for saken. Vi sitter på opplysninger at CO2 damene er i California. Vi er litt usikre på om de kommer til å slå til i Los Angeles eller San Francisco. Sondre du må reise til Los Angeles der vil du få videre instrukser i generalkonsulatet».

20. desember 1987

Sondre satt i baksete til en politibil hvor det stod Los Angeles Police Department over dørene og på panseret. Politimannen som satt ved siden av hadde presentert seg som Nelson. Sondre lurte på om han hadde noe fornavn, men følte det var upassende å spørre. Konsulatet behøvde de ikke å reise innom. CO₂ damene hadde allerede blitt lokalisert. «Vi er der på under 10 minutter» hadde han ropt i bråket fra sirenene. «Det er ingen fluktmuligheter for CO₂ damen». «Er det bare en dame» spurte Sondre. «Ja, men det kan være flere i folkemengden. Du vil ikke tro det, men hun er muslim».

De svingte inn på parkeringsplassen like ved tivoliet som delte stranden ved Santa Monica i to. Sondre så det nå. Mange mennesker hadde samlet seg å så ut mot havet, men det var ikke havet de beundret det var tydeligvis en opptreden. Det var bare en person som opptrådte. Bak seg hadde hun flere juletrær som var pyntet og var plassert i vannkanten. Alle trærne var festet til høye nesten usyngelige stativ. Trærne var hengt oppned og så ut som kjegler på høykant med stjerna festet rett over sanden. I sanden foran henne som opptrådde stod det risset inn CO₂ DAMA med store bokstaver.

Dama danset ballett. Sondre hadde ikke greie på ballett, men han ble fasinert av dansen. Hun var utrolig flink og gjennomført sin profesjon helt ut til fingerspissen. Nå forstod han hvorfor de mente at hun var muslim. Hun hadde et tørkle med små medaljonger på hodet. Tørkleet var festet stramt til hodebunnen. Man behøver ikke være muslim for å gå med tørkle tenkte Sondre. En godt voksen dame som stod ved siden av Sondre bøyde seg mot han og hvisket. «Hun danser Clara fra Nøtteknekkerballetten av Peter Tsjajkovskij». «Flott dans» tilføyde Sondre. «Ja, hun er meget dyktig» svarte damen. «Se - der mister hun dukken og den gikk i stykker. Det var broren som forårsaket uhellet, med hun spiller uten han» fortsatte damen. Sondre skjønte symbolikken.

Nelson, politimannen spurte om de skulle pågripe CO₂ damen. «Nei, la henne danse ferdig» svarte Sondre. «Hun har ikke gjort noe galt. Jeg vil ha en prat med henne etterpå. Jeg registrerte ti politibiler da vi kom og da er vi tjueen polititjenestemenn med deg. Med så mange politimenn klarer hun ikke å stikke av med Stillehavet bak seg».

21. desember 1987

Sondre ventet på danseren fra dagen før på et avtalt sted i gata som het Rodeo Drive. Her var det luksusbutikker over alt. Danseren fra i går ville ikke presentere seg, men sa at hun kunne prate med han her i denne fasjonable handlegaten i Beverly Hills. Sondre hadde latt danseren med lovnad om å møtes dagen etter få gå og politimannen Nelson forstod ingenting. Her hadde de funnet i hvert fall en av CO2 damene og så fikk hun gå uten forklaring. «Hun kommer i morgen det er jeg sikker på» svarte Sondre.

Sondre fikk øye på danseren som kom mot ham med bestemte skritt. Det muslimske hodeplagget som politimannen hadde beskyldt henne for å ha var tatt av og hun hadde på seg vanlige klær. Hun gikk rett bort til Sondre rakte fram hånden og presenterte seg som «jeg heter Laura og er en av CO₂ damene. Hyggelig at du kunne møte meg her i Rodeo Drive som er et fasjonabelt handlestrøk hvor mennesker overhandler». «Du har et navn som kommer fra Norge» sa Sondre. «Ja, min fars besteforeldre emigrerte fra Norge til USA og jeg er oppkalt etter min bestemor. Det var under et besøk i Norge på syttitallet at jeg ble engasjert i luftforurensing. Vi kom kjørende fra Kongsberg til Notodden for å besøke slektninger. Jeg nøt naturen med skog, fjell og vann. Da vi nærmet oss Notodden så vi røyken som veltet ut fra fabrikkpipene. Det provoserte meg noe voldsomt».

Når vi går rundt i disse gatene med alle disse butikkene som jeg ville vise deg så ser du hvordan vi mennesker overforbruker. Vi kjøper ting vi strent tatt ikke trenger. Noen må gjøre noe med dette og det er det vi CO₂ damene ønsker å gjøre noe med. Du må lese om økofilosofi. Den norke professoren Arne Ness har skrevet om dette og dere har en organisasjon som heter Framtiden i våre hender som setter fokus på temaet. CO₂ damene er en aksjonsgruppe som skal få ideene sprett til andre mennesker over hele kloden. Det er derfor vi aksjonerer i desember. De damene du søker er norske jeg tror du må reise hjem til Norge for å finne svar. Det er snart jul!

Fakta:

Navnet Laura er muligens italiensk og kan komme fra Laurus som betyr laurbær. Mest brukte jentenavn i Belgia og det er 769000 som har navnet i USA og 1500 i Norge.

22. desember 1987

Sondre var på veg inn i hotell-lobbyen. De hadde landet som planlagt på Keflavik flyplass på Island. «Skal jeg hjelpe med bagasjen» spurte han en oppgitt ung dame foran seg med tre bagger? «Tusen takk, jeg har pakket for mye». Baggen han løftet var blytung. Flyvingen til de skandinaviske landene var blitt innstilt på grunn av uvær og de var innlosjert på et flyplasshotell. "Jeg skal bære en bagg opp på romme ditt" sa Sondre etter at de hadde sjekket inn. «Har du lyst til å spise middag med meg på flyselskapets regning» spurte Sondre?

Sondre satt i restauranten og ventet. Dette tok tid. Til slutt kom hun. Hun hadde på seg en enkel kort rød kjole med bare armer. Kolen kunne neppe være årsaken til den tunge bagasjen. Hun så fantastisk ut. «Du ser flott ut» sa han. «Takk» svarte hun med et fortryllende smil. «Vi har glemt å presentere oss. Jeg heter Sondre Nedrebø». «Kari» svarte hun og så han inn i øynene med et mystisk blikk. «Heter du ikke noe mer»? «Jo», svarte hun uten å si noe mer. «Skal vi gå å forsyne oss sa hun»? Sondre gikk etter henne og stoppet opp ved siden av henne ved koldtbordet. Han stod kanskje litt for tett inntil henne når hun beundret det flotte bordet. Hun lo litt av han og så på han før hun sa «er det ikke et flott koldtbord»?

Sondre stivet til. Han stod så tett inntil henne at han kunne kjenne pusten hennes, men det var ikke pusten han reagerte på det var parfymen. Hun brukte samme parfyme som moren hans 4711. Han viste det, han hadde kjent denne parfymen før på desemberoppdraget og han var litt usikker, men mente at også danseren brukte denne parfymen. Parfymen passet vel egentlig på litt eldre damer tenkte han.

Sondre leste høyt på skiltene ved siden av de ukjente rettene. «Hángikjót - røkt lammekjøtt, slátur – blodpølse, svid - smalahove og hákarl – hai. Jeg vil ha slátur og svid» sa Sondre. «Jeg nøyer meg med hángikjót og hákarl» tilføyde Kari. Maten smakte godt sammen med god drikke. Sondre kjent han ble trollbundet av denne flotte dama. Helt til hun under desserten sa at hun gledet seg til å komme hjem til mann og barn. Hun hadde sendt et tydelig signal – ligg unna! Han hadde jo Maria. Hadde hun klart å sette opp formlene for beregning av strømmene i asymmetrisk belastninger med resistive-, induktive- og kapasitive laster i flerfasenettet?

23. desember 1987 – Lille julaften

Mesteparten av dagen hadde gått med til å vente på å komme med på et fly til Oslo. Flyet hadde ikke lettet før kl 20.00 og landet på Fornebu kl 23.00. Det ble en lang og kjedelig dag på jobben. Kari hadde han ikke sett før de sjekket inn på flyet. Ikke så han henne til frokost og ikke var hun på rommet sitt. På det fulle flyet satt hun helt foran og han helt bak.

Nå så han henne stå og vente på bagasjen. Sondre gikk bort til henne og takket for et hyggelig selskap under gårsdagens middag. Han stod veldig tett på henne, men kjente ingen parfymelukt. Hadde hun glemt å ta på 4711. Det var noe som passet bedre når hun ikke luktet 4711. Det skulle være lukten til moren hans og hennes venninner.

Bagasjen hennes kom på samlebåndet til slutt. «Jeg skal hjelpe deg med baggene dine» sa han. Han fulgte henne fram til en ventende taxi. «Jeg skal sydover» sa hun. «Jeg skal også sydover, men ikke før i morgen. I kveld skal jeg til Oslo». «Du er søt» sa hun og han fikk et kyss på kinnet. Søt, alle damer kalte ham søt. Han likte det ikke. Han var jo barsk reiste verden rundt på oppdrag for Norge og NATO. Han måtte vel bare leve med at han kunne være søt også. Det var sikkert godt ment. I det hun satte seg inn i taxien sa hun. «I morgen er det julaften da får vi gaver. Ikke alle gaver er ting. Noen er handlinger som vi gjør for hverandre». Så kjørte taxien

Han kikket på klokka den var i ferd med å passere midnatt. «Hotell Continental» sa Sondre til sjåføren mens han tenkte på hva Kari hadde sagt.

24. desember 1987 - Julaften

Sondre hadde spist en god norsk julefrokost på hotellet. Kl 1100 skulle han møte Gunnar i den kjente Baren på Continental. Sondre hadde ringt sin mor og gitt beskjed at han rakk julegudstjenesten i domkirka. Han hadde bestilt en kopp kaffe. Sondre var tidlig ute og ventet.

«Hvorfor sendte dere meg på dette oppdraget» spurte Sondre»? «Dette oppdraget ga meg ingen tenning. Hva var vitsen? Disse CO₂ damene har vel egentlig ikke gjort mye galt»? Gunnar så på han en stund før han svarte. «Det var saken som var viktig». Så fokuserte Gunnar på noe bak Sondre. Sondre snudde seg instinktivt. Der kom statsminister Gro Harlem Brundtland sammen med to sikkerhetsvakter. Hun smilte og satte seg ved bordet til Gunnar og Sondre. «Du skjønner det Sondre. Det var vanskelig å få verden til å forstå viktigheten i å begrense CO₂ utslippene. Ikke engang som verdens første miljøvernminister og som statsminister ja, også som leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål den de kaller Brundtlandkommisjonen var det mulig å få verdens øyne rettet mot miljøspørsmål. Da fant vi på at vi skulle lage aksjoner rundt i verden sammen med organisasjonen CO₂ damene som har medlemmer i flere land. Du vil ikke tro det, men jeg er æresmedlem i organisasjonen». Hun var stolt da hun sa det. «Nå har vi oppnådd oppmerksomhet takket være dem og deg. Vi viste at du gikk halvhjertet inn for en slik sak, men du var med på å sette fokus på saken da vi kunne si at vi hadde agenter på saken til verdenspressen. Mediene gikk rett i fellen og har skrevet mange gode artikler om CO₂ utslippene. Ja, så fikk du etterlengtet trening som agent». Så reiste hun seg og sa god jul før hun forsvant ut av baren.

Gunnar fulgte Sondre til togstasjonen. «Hva tenker du på» spurte Sondre? «Jeg traff en dame på Keflavik flyplassen som presenterte seg som Kari uten etternavn. Var hun en av CO2 damene»? «Ja, Kari var ikke bare en av CO₂ damene, hun var lederen som møtte meningsfeller på sin reise. Det var få hun kjente fra før» svarte Gunnar. «Parfymen 4711 var det en måte å vite hvem de andre var» ville Sondre vite. «Det stemmer. Det er ikke mange damer på hennes alder som bruker den parfymen. For å si det sånn, CO₂ damene kjente hverandre igjen på lukten». Sondre ventet litt før han sa liksom for seg selv «sabla bra dame hun der Kari». Hun heter ikke Kari. Det er agent navnet hennes. Hun heter egentlig Anne-Gry og har en sønn som blir to år i dag på selve julaften. Verden er ikke stor. Vet du hva»? Sondre ristet på hodet. «Hun er gift med Ola som vi delte rom med under førstegangstjenesten». «Han som alltid skrev brev til vennene sine» spurte Sondre. Gunnar bare nikket.

#   #   #

EPILOG

"Når det siste treet er hugd ned. Når elvene er forgiftet. Når den siste fisken er blitt fanget. Først da vil dere oppdage at det ikke går an å spise penger."

Sitat fra Hopi-indianerne.

Professor Arne Næss mente at alle kunne bli økosfiske mennesker for å bevare jordens og vår egen eksistens. Alle må fokusere på egne vaner og forbruk. Men kanskje viktigst av alt er at politikerne legger opp til et annet forbruksmønster og handel mellom landene.

Framtiden i våre hender skrev om temaet allerede på syttitallet. Partiet Venstre pratet om det  påsyttitallet. I 1987 ble Sosialistisk venstreparti et miljøparti for alvor da Erik Solheim ble partileder. Nå mener nesten alle partiene at de er miljøpartier, men er de det?

Gravemaskiner av typen Caterpillar produseres i USA fraktes til Australia av et norsk rederi. De seiler opp til Kina for å hente like gravemaskiner av samme merke som skal tilbake til USA. Hvorfor?

Larvikitt er en populær stein i Norge og i andre land. Vi henter den ut i steinbrudd i området rundt Larvik og frakter den til Kina for sliping. Så sendes den tilbake til Norge for å bli kuttet i passende legder og slipes i kuttflaten før salg. Hvorfor?

Miljøkampen krever en ny måte å tenke på. Økosofien er et viktig bidrag til den kommende debatten. Vi kan gjøre noe som enkeltmennesker, men det er verdens politikere som må ta de store avgjørelsene. De har begynt, men stort lenger har de vel egentlig ikke kommet. CO₂ utslipp er vår tids store utfordring. Miljøkampen er politikernes radikale politikk. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg har akkurat fått et oppdrag av FN. Kanskje han lykkes? Det er også en start!

Oppklaringer og takk til:

Anne Gry og Liv som hang opp bakebillefeller på juletreet på Notodden på syttitallet.

Torsken som ble vekt av sin mor. Politiet er her og vil snakke med deg» Å den F… grana» svarte han. Det var Torsken som felte juletreet på Notodden. (Kallenavnet er endret litt da det ikke er hentet inn tillatelse for å gjengi historien).

Kvinner benytter bare bryst for å få oppmerksomhet for saker de brenner for over hele den vestlige verden. Det har ikke de virkelige damene i denne saken benyttet seg av så langt fortelleren kjenner til.

Torgeir og Sigurd skrev et leserinnlegg i lokalavisa Telen at Heddal stavkirke burde rives for å gi plass til en mer moderne kirke hvor de som gikk i kirken ikke behøvde å fryse. De engasjerte et helt lokalsamfunn med mange nye leserinnlegg. Det ble en god historie.

Fransklærer Ørnulf med kone Tone gløder når de snakker om Frankrike. De er frankofile og i slekt med fortelleren.

Sondre ble heist opp i juletreet i Paris. Det er hentet fra romanfiguren Emil som heiste søsteren sin opp i flaggstangen. Med en talje på toppen reduseres vekta til det halve. De to damene som var Anne-Gry og Liv måtte nok ha med seg noen blylodd for å få heist opp Sondre i stor fart. Vegen ned langs juletreet kan vi forestille oss som et mareritt. Teksten han leste på juletreet på veg ned er litt feil gjengitt, men bare litt.

Sondre møtte kjæresten sin i Aten. Hva som skjedde den kvelden vet jeg egentlig ikke, men det er lov med fantasi. I Madrid ble det satt opp et juletre pyntet med sexleketøy i 2013. Det ble ikke benyttet som ide i denne julekalender, men juletre kan brukes for å fremme mange typer saker og øke salgsstatistikken innenfor f.eks….

Juletrær verden over har fått slagside i kraftig vind. Det har også skjedd i Tønsberg. Et helikopter styrtet når det skulle sette på plass et juletre i Auckland på New Zealand i 2011.

Ola Hellem fra Øvre Hellem. Ja den er for noen få…men Øvre Hellem er en gård i Heddal, Notodden kommune.

I 1987 landet et Cessna-fly på den røde plass. Det er mulig å lande mange steder for å få oppmerksomhet.

Juletreet utenfor Det Hvite Hus som var plantet blåste ned under en storm i 2011. Det var riktignok ikke i jula, men i februar.

Navn på politikere, ordførere ambassadører stemmer med virkeligheten. Sitatene fra Margareth Thatcher og Gro Harlem Brundtland stemmer også med virkeligheten. «Kvinnesak er som gift» var et utsagn Gro satte lite pris på fra en annen kvinnelig statsministerkollega.

Danseren i Los Angeles eksisterer. Har aldri hørt om juletrær som blir hengt opp ned, men det er noen som bærer korset opp ned.

Det var denne danseren som fikk et eksploderende engasjement da hun så røyken fra Jernverket på Notodden. Det var en medvirkende årsak til at fortelleren valgte parti ut fra aktuell sak samme år som bildet ble tatt. En sjelden gang kan det lønne seg å vise sitt engasjement tydelig slik at andre våkner. Fortelleren våknet, men trengte litt tid.

Min kone heter Anne-Gry! Hun bruker ikke parfymen 4711, men kanskje når hun er på oppdrag… Flott dame!

God jul!

Statue av Gunnar Sønsteby på Rjukan                                              Barkbillefelle i Andebuskogen 2013

Mer om barkbiller

#   #   #   #   #

Navn på personer i denne fortellingen kan i noen tilfeller være endret og i andre tilfeller stemme med virkeligheten. Navnene Maria og Sondre er valgt av forfatteren i 2006 og har ikke noe med virkeligheten å gjøre eller deler av forfatterens familien. Senere fikk de en datter, men hva heter hun? En av livets mange tilfeldigheter.....

.

Julekalender 2008   Christmas calendar 2008

Julekalender 2009   Christmas calendar 2009

Julekalender 2010   Christmas calendar 2010

Julekalender 2011   Christmas calendar 2011

Julekalender 2012   Christmas calendar 2012

Washington Post    The New York Times    Patmos    Time Magazine   Newsweek    

Ola Småkasin | ola@elsiden.no | e-post privat | Skarven forlag